Prokrastinerer du? Her er noen tips!

Ironisk nok, når jeg setter meg ned for å skrive en post om å utsette ting, så skulle jeg egentlig begynt på særemnet mitt. Dette hjelper sikkert dere, men det hjelper ikke meg. Hurra. Jeg leste en utrolig god artikkel, HER, om at selv om man vet at man prokrastinerer, så endrer jo ikke det mønsteret hvis man ikke tar grep. Artikkelen beskriver forskning rundt prokrastinering, og kommer med gode tips. Jeg vil gi dere mine tips! Det aller viktigste tipset er å endre perspektivet. Pluss å komme i gang. Og rutiner.

Hvis jeg ikke trener i dag, så får jeg dårlig samvittighet og tenker på det i hele morgen. Hvis jeg ikke jobber med særemnet mitt i romjula, så kommer jeg til å bli så stressa over det tomme word-dokumentet jeg skal levere i slutten av januar. Hvis ikke jeg pakker ned tingene mine nå, så kommer jeg til å måtte bruke hele helga før vi flytter på å putte ting kaotisk nedi bokser. Du ser poenget? 

Generasjonen som vokser opp nå tenker på en helt annen måte enn generasjonen før oss. Pga. sosiale medier og internettets enkle tilgang til informasjon så er hjernen vår vant til å få mye informasjon på kort tid. Å lese bøker eller jobbe med oppgaver blir krevende fordi vi ikke er som generasjonene før oss. Det burde jo komme en endring som passer vår generasjon bedre, obviously. Så langt har den ikke kommet, og da må vi prøve å gjøre det beste vi kan med det vi har. Noen dager er man altfor stressa eller deppa til å gjøre noe, og det er ok. Det er lurt å ta seg pauser så man ikke går på en knekk. Husk bare at hvis du alltid utsetter ting til siste liten, så er det kanskje på tide å endre rutiner?

Perspektiv, komme i gang, rutiner, mål. Endre perspektivet så du vet hva som står på spill hvis du ikke gjør det du skal. Kom i gang; hvis du gjør halvparten av det du må gjøre i dag så er det mindre å gjøre i morgen! Ha mål, skap rutiner. Sett deg et mål om å gjøre lekser tjue min hver dag. Da har du en rutine du må opprettholde, samtidig som at det faktisk er enklere å komme i mål hvis du har et. Jeg satt meg et mål om å jogge 6 km i desember. Det er ikke mye, men det fikk meg til treningssenteret. Og da jeg først var der trente jeg litt styrke også. Det gjorde det enklere å komme meg dit neste gang. Yay for rutiner!!!



Dette er kanskje obvious for noen, men ikke for alle. Ikke for meg. Jeg fikk meg en liten lekse og skal jobbe med viljestyrken min. Altså burde jeg begynne med særemnet mitt nå... Snakkes. 

Elise

4 kommentarer

Christoffer Langvand

27.12.2013 kl.21:06

Vet denne kommentaren kanskje er litt irriterende i å med at det ikke har noe med innlegget og gjøre men jeg har dårlig tid og ville bare ønske deg en god kveld videre! Fint med nytt design forresten! :D

30.12.2013 kl.10:17

Skriver Anna fremdeles på denne bloggen? Såfall, Anna: Det har vell ikke slått deg at innlegget ditt ''Jeg er tynn, men ikke sunn'' på Aftenbladet er uheldig og helt vanvittig triggende for jenter og gutter med spiseforstyrrelser?

''..viste vekten 38 kilo'', ''Jeg liker ikke mat. Jeg liker ikke å lage mat, jeg liker ikke å spise mat, jeg klarer ikke å spise mat. Derfor er jeg tynn. (Vel, det og litt gener.)'', ''Allikevel er det mitt tomrom mellom lårene unge jenter higer etter. Det er min flate mage jeg ser på reklameplakater hvor enn jeg snur meg. Jeg hører ofte hvor fin kroppen min er.''

Jo takk, da fikk jeg bekreftet og ble påminnet nok en gang at syltynt er fint, selv om jeg ALDRI har fått positive kommentarer for kroppen min da den var på sitt tynneste, og jeg var ikke engang 38 kg (trenger vell ikke nevne en gang at jeg føler meg som en mislykket anorektiker siden jeg var større enn deg på ditt minste). Jeg skjønner hva du vil frem til (tynnhet er ikke sunnhet, det er sykt at folk beundrer den tynne kroppen min, samfunnet idag altså), men det enkelte spiseforstyrrede sitter igjen med er noe helt annet; å ha mellomrom mellom lårene og flat mage er fint og sosialt akseptert, hun ble så tynn ved å spise lite og kaste opp, hun fikk positive kommentarer og misunnelse av å være utmagret, det urealistiske kroppsidealet mitt er ikke helt urealistisk og det er ikke bare jeg som tenker slik, 38 kg, 38 kg, 38 kg... Såklart reagerer jeg ekstra sterkt siden jeg har anoreksi, er i behandling og må spise mer enn en hest (selv om jeg skulle ønske jeg også kunne spise lite og kaste opp), og sakte men sikkert ser mellomrommet mellom lårene forsvinne. Kanskje følelsene mine er ''feil''' men de kan jeg ikke styre. Det er såklart vanskelig for deg å vite hvordan en anorektiker tenker, så dette er mer en påminnelse. Husk at å normalisere og poengtere kan være farligere enn å promotere. Jeg liker forøvrig veldig godt bloggen deres (eller din, Elise?), men å lese detaljerte beskrivelser av oppkast, dagevis uten mat og 38 kg er for meg verre enn fotballfrue og hele H&M's vårkatalog til sammen.

anie

30.12.2013 kl.20:31

fantastiiisk bra skrevet, som vanlig <3 det her kommer sikkert litt random, men du kommer til å bli en helt sjukt bra mamma, vet ikke om du har tenkt til å få barn, men ville bare at du skulle vite at de er ufattelig heldige som får deg som mor. Samme med de som er rundt deg, jeg synes du er dritkul og har enorm respekt for deg. Alle som kjenner deg er utrolig heldige og jeg håper at jeg en dag får møte på deg, slik at jeg kan si tusen hjertelig takk for alt du har gitt meg. Du er fantastisk flott og vakker Elise og jeg unner deg bare det beste. Hilsen en som elsker bloggen og jeg håper du får et fantastisk nyttår.

uperfektejenter

01.01.2014 kl.12:12

anie: takk! Godt nyttår du igså. :)

Skriv en ny kommentar

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits