Føkk BMI

Jeg trener to ganger i uka, jeg går alt fra 2 km til 8 km hver eneste dag, jeg spiser (stort sett) sunt. Alikevel sier BMI-en min at jeg er overvektig. Det skulle jo ikke vært et problem det. Men overvektig i BMIs øyne er negativt. Jeg er usunn og lat, sier den. Selv om det kanskje ikke stemmer. 

Jeg skammer meg over vekten min. Jeg syns det er flaut at BMI-en min er "for høy". Jeg vet jo at jeg er sunn og frisk. Alikevel får jeg en dårlig ettersmak av å ha "for høy" BMI. Det er irrasjonelt. Inni meg vet jeg at uperfektejenter har riktig innstilling. Idealkroppen er et salgskonsept, laget for å gi meg dårlig selvtillit. Det er ikke rart skjønnhetsbransjen tjener millioner, når selv de som er bevisst på dette har et dårlig selvbilde. 



Jeg husker fortsatt første gangen noen kalte meg slank. Overraskelsen da noen sa "du må spise mer av kaka," i bursdag fordi jeg var liten, ikke fordi jeg var tjukk. Frykten for at noen skal si at jeg er feit, at noen skal legge merke til at jeg har gått opp i vekt, den er alltid der. Det er en grunn til at jeg bruker så mange svarte klær, og det er ikke bare fordi jeg er glad i fargen. Det verste jeg vet er å prate om vekten min eller vise meg i tettsittende klær eller bikini foran folk jeg ikke kjenner. Rett og slett fordi presset er så stort om å ha en type kropp, idealkroppen, og den vet jeg at jeg ikke har. Min kropp er det ikke noe galt med. Ikke før idealkroppen og BMI og alt det der kommer inn i bildet. 

Jeg har skrevet om hvor viktig det er å elske kroppen sin, og hvor mye jeg elsker min. Det kan jeg stå inne for. Noen dager er jeg glad i kroppen min. Jeg er glad for alt den får til, og jeg liker hvordan den ser ut. De fleste gangene jeg ser meg selv naken, så setter jeg pris på det jeg ser. Jeg syns det er viktig å snakke om kroppsidealer og kroppspress, men jeg er ikke perfekt. 

Vekt har alltid vært og kommer alltid til å være et sårbart tema for meg. I dag begynte jeg å gråte da jeg tenkte på vekta mi, og jeg fikk litt lyst til å spy opp maten jeg har spist i dag og aldri spise igjen. Og jeg vet at jeg ikke er den eneste. Hver gang skjønnhetsindustrien reduserer noen til nummeret som står på buksene deres, er det noen som spyr opp et måltid. Mange unge mennesker har dødd av dette - anoreksi, bullimi, overtrening. Jeg kunne gått 10 kg rett ned, og ingen ville syntes at det var usunt. Om jeg hadde sluttet å trene og sluttet å spise, så ville jeg fortsatt "sett" sunnere ut i samfunnets øyne. Jeg blir lei meg av det. 

Det betyr ikke at det er galt å være overvektig eller tykk bare fordi jeg ikke liker BMI-en min. Det betyr ikke at det er feil å være tynn heller, for vi er alle forskjellige. Poenget mitt er at uansett hvor godt man vet at sånne ting ikke skal spille noen rolle, så er det lett å bli påvirket. Uansett størrelse og innstilling så er det alltid noe man ikke liker. Derfor er det viktig å snakke om det som er flaut og kjipt. Så vi kan endre samfunnet og se kropper for det de virkelig er. Fantastisk vakre uansett hvordan de ser ut. Det kan ikke penger kjøpe. 

 

Elise

16 kommentarer

maded

04.12.2013 kl.13:17

sterkt innlegg !

Malin

04.12.2013 kl.13:31

Du er god og veldig godt skrevet! Selv er jeg på den motsatte delen av BMI'en, jeg er såkalt "undervektig" og stadig får jeg kommentarer ang kroppen min, men jeg har skjønt det at jeg har ikke lett for å forandre og jeg får bare leve med det og stå opp for den slik den er :-) Stå på videre og vær stolt av deg selv!

Tuva

04.12.2013 kl.17:03

Bra skrevet innlegg! :)

amanda

04.12.2013 kl.17:38

viktig innlegg. sjølv har eg alltid vore undervektig på BMI-skalaen, men dei siste månadane har eg fått strekkmerkar overalt, og sjølv om eg ynskjer å gå opp i vekt, er eg livredd for at nokon skal kunne sjå det og kommentere det. du og bloggen er superfantastisk og eg er glad for at du er tilbake. kjenner meg godt igjen i mykje av det du skriv, og sett stor pris på at du er så modig og ærleg. klemz

uperfektejenter

04.12.2013 kl.18:43

amanda: tusen takk!!! Denne kommentaren satt skikkelig spor. Du er fin som du er, lykke til med alt <3

Anette

04.12.2013 kl.19:59

For et viktig innlegg, som jeg trengte å lese. Jeg kjenner meg igjen av så mye av det du skriver. Selv synes jeg det er veldig vanskelig å trives i egen kropp, og jeg har vel egentlig aldri fått det til. Stå på videre, Elise! Du er flott :)

uperfektejenter

04.12.2013 kl.20:09

Anette: Tusen takk! Jeg heier på deg. En dag blir det bedre, man må bare fortsette å kjempe for det :)

Karen

04.12.2013 kl.20:42

Fantastisk at noe endelig tar opp bakdelen med BMI-faenskapet. Helt latterlig å tro man kunne regne ut hvor sunn du er utifra kun "vekt", da dette består av både bein, fett, og muskler. (Syns du ser fantastisk ut, men hva jeg syns betyr jo ikke noe) Du er KJEMPEINSPIRERENDE! "Fuck your beauty standars!!" Stå på videre Elise, du er herlig!!

uperfektejenter

04.12.2013 kl.20:50

Karen: Fint å se at det er flere som er enig! Tusen takk. :)

Anna

05.12.2013 kl.14:19

Jeg veier meg ALDRI. Mamma er veldig imot å veie seg og jeg har ingen vekt hos pappa heller, og når jeg er nødt til å veie meg, hos legen for eksempel, vil jeg egentlig ikke vite hvor mye jeg veier. Jeg tror ikke på å definere hvordan jeg føler om kroppen min utifra et tall. Jeg vil SE forskjellen! Så jeg er veldig enig med deg om at BMI er noe tull og bare ødelegger for selvfølelsen. Jeg regnet ut min BMI en gang, men fordi jeg ikke har så stor tro på sammenhengen mellom tall og selvbilde ga ikke det at jeg har en normal BMI noen boost... Jeg føler meg ikke sunn og sprek og derfor er jeg veldig usikker på kroppen min. Jeg føler meg mye større enn venninnene mine, og nå har mamma gått ned i vekt også og jeg føler meg enda større fordi hun er mindre enn meg. Jeg er redd for at jeg kommer til å bli for opptatt av kroppen min...

N.s.

05.12.2013 kl.23:19

Jeg har også alltid slitt med vekten min og spesielt BMI-en. Nå har det gått så langt at jeg har måttet søke hjelp angående mat, for jeg klarer rett og slett ikke å ha et sunt forhold til verken kroppen min eller maten jeg spiser. Av og til er jeg fornøyd, men så fort jeg ser strekkmerkene mine er selvtilliten på bunn igjen.

Jeg vet det er latterlig å tro på BMI, jeg som trener temmelig mye har mye muskler, men det viser ikke BMI-en. Likevel stikker det at jeg ikke engang er normalvektig.

Takk for at du skrev innlegget, slik at jeg nå vet at jeg ikke er den eneste som har det slik :)

uperfektejenter

05.12.2013 kl.23:21

N.s.: Takk for at du tok deg tid til å svare, så jeg også vet at jeg ikke er alene! Jeg heier på deg, og tror du kan få et sunt forhold til kroppen din og mat. Stå på <3

Sigrid

07.12.2013 kl.01:27

Du er bra. Og du skriver bra. Og du er sunn, uansett hvordan kroppen din måtte se ut før, nå og i fremtiden. Du er sunn fordi du klarer å tenke over hvordan BMI og vekt påvirker og setter usunne griller i hodet på folk. Du er sunn fordi du skrev dette innlegget.

Jeg er ikke sunn. Det handler ikke om hva jeg spiser, for jeg tåler omtrent ikke annet enn rent kjøtt, grønnsaker, nøtter og frukt. Dessuten liker jeg ikke sukker.

Det handler ikke om trening, for jeg står opp klokka sju tre dager i uken og går/jogger/trener styrke før frokost, og de andre dagene jogger jeg.

Jeg er ikke sunn fordi jeg er 175 cm høy og veier 62,5 kg- og klarer ikke for mitt bare liv å forstå at jeg da er akkurat som jeg skal være. Jeg vet at jeg betegnes som "slank". At jeg ikke har noe særlig overflødig fett. At vekten min absolutt ikke er ille i forhold til høyden min, og at den dessuten mest kommer av muskler.

Nå høres det ut som om jeg vil brette ut om et rosenrødt liv og en flott kropp. Det er ikke tilfellet. Jeg vil fortelle deg at kroppen min, eller synet mitt på den, gjør meg syk. Jeg har alvorlige kvaler med å godta den. Jeg kan se på bilder av meg selv tatt dagen eller uka før, og tenke at personen på bildet er mye tynnere og penere enn personen i speilet. Og det er ikke bra. For det er den samme personen. Og jeg ser lik ut fra dag til dag. Men jeg ser det ikke. Jeg bruker all ledig tid på å rakke ned på min egen kropp, til meg selv. Det er grusomt. Det gjør vondt. Det er utmattende. Og jeg klarer ikke slutte. Jeg er så avhengig av å kritisere meg selv og kroppen min, at det grenser til galskap.

Jeg ville bare si at uansett hva slags kropp man måtte ha, kan det være et jag for en selv å måtte leve med den. Det er derfor det er så godt at det finnes personer som deg. Som viser personer som meg at man er vakker uansett. For selv om jeg aldri klarer å bli fortrolig med min egen kropp, synes jeg din kropp er nydelig, og jeg misunner deg helt oppriktig. For du er flott, og du klarer til tider å rive deg løs fra samfunnets syke idealer, og innse at du har lov, og ikke minst i høyeste grad burde: være fornøyd med kroppen din.

Unnskyld for en kommentar på lengde med en roman, men jeg trengte å skrive det. Trengte å la deg få vite hvor stor pris jeg setter på mennesker som deg, og hvor sunn jeg synes du er.

Linde

08.12.2013 kl.20:38

Elise, du er modig! Jeg skulle ønske alle jenter leste det du har skrevet her, for det er så mange der ute som virkelig trenger å bli beviste på dette og se at de ikke er alene om å stå foran speilet å være sårbare! Jeg har også hatt perioder i livet hvor det har vært vanskelig å akseptere kroppen min, det tror jeg alle har, spesielt vondt og vanskelig er det ofte når man er ungdom. Jeg har lært å elske meg selv akkurat som jeg er. Tror også det har gjort det lettere å bli elsket av andre:)

Ingen burde etter min mening lese "jente/kvinne eller "skjønnhets"blader, eller måle sin egen "BMI". Bladene lyver, manipulerer, og redigerer kvinnekroppen og jenters liv..De får oss kvinner, både unge og eldre til å føle oss dårlig og til og med mislykka på altfor mange måter. Vi bør lære oss å elske kroppene våre, IKKE være redd for å bruke den, vise den fram eller bry seg om hva andre synes om den. Kroppen vår er den beste gaven vi har fått. Blir engasjert av det du skriver. Takk for at du tørr, at du tar kampen! Du er uendelig vakker! Hilsen Linde

Line

06.05.2015 kl.18:15

Dette er en kjempe bra tekst! Du er en modig jente! og du har sikkert en helt flott kropp! Jeg bare lurte på noe, fordi vi skal ha tentamen og din tekst er faktisk blitt brukt i den ene opg og siden du har skrevet den, så lurte jeg på om du kanskje viste hva budskapet, temaet og hva dette kan ha om frihet eller ufrihet? Please svar meg <3

uperfektejenter

09.05.2015 kl.21:05

Line: Hei! Takk for så hyggelig kommentar :) Budskapet i denne teksten er vel enkelt nok at man skal være oppmerksom på kroppspress og ikke la f.eks. media eller kjendiser påvirke deg til å ikke like din egen kropp, eller å tenke at andre er stygge. Temaet er kroppspress. Når det gjelder frihet, så kan man vel si at denne teksten handler om friheten til å få være seg selv og å like seg selv, uavhengig av vekt. Man kan også si at denne handler om ufriheten man får av at media hele tiden sier at jenter skal se ut på en spesiell måte. Dettte er opp til deg å tolke, og det er vanskelig å si noe som er feil. Lykke til på tentamen!

Skriv en ny kommentar

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits