Fra spøk til alvor

Det er et tema jeg syns er litt vanskelig å forstå. Nemlig hvor grensa går mellom spøk og alvor. Hva er greit å tulle med? Hvem bestemmer det?

Jeg tror ikke jeg er den eneste som har vært i en situasjon der jeg har slått en drøy spøk, og blitt tatt på det. Jeg syns det er greit nok. I mine øyne er det den som blir krenka som skal si om noe er ok eller ikke.

Mange gjemmer seg bak ytringsfrihet og retten til å mene hva man vil. Dette er retten til å mene noe om politisk styresett, religion, hvem som har makta og hvordan verden burde være. Det handler ikke om å få en billig vits på noen bekostning. For andre er det viktig å si hva man vil, for meg er det viktig å ta hensyn. Jeg sier gjerne unnskyld hvis noen sier jeg går over streken. Det er ikke alltid jeg skjønner det, og noen ganger spør jeg om en forklaring. Alikevel prøver jeg å akseptere at andre ikke alltid har like god humor som meg samme meninger som meg. 

Jeg merker ofte det med feminisme. Mange syns det er morsomt å tulle med likestilling, der kan jeg strekke meg. Personlig syns jeg ikke vitser om at jeg skal lage sandwicher til noen eller at jeg skal vaske huset er spesielt morsomme, men de sårer meg ikke. Det jeg syns er for drøyt er å tulle med voldtekt. Der går grensa mi. I mine øyne er det ikke morsomt å tulle med at noen ble frastjålet kontrollen over sin egen kropp for andres nytelse. Det er ikke morsomt at noen er merka for livet med andres dårlige valg. Urettferdigheten rammer ofte, og det er ikke gøy. Jeg greier ikke se humoren i andres smerte. 

Alikevel har jeg ingen problemer med å tulle med min egen selvskading. Det gjør jeg ofte med kjæresten min, men det er bare mellom oss to. Vi har en drøy humor, og han kjenner meg godt nok til å vite hva jeg har vært gjennom. Jeg tuller ikke med dette foran andre, stort sett fordi jeg ikke vet hvem som kan ta skade av det. Jeg sliter ikke med selvskading lenger, men det er det mange som gjør. På samme måte er det kanskje noen som har blitt voldtatt som tuller med det, ikke vet jeg. Tanken slår meg som urealistisk, men jeg kan ikke bestemme hva andre skal tenke og føle. 

 

Poenget mitt er at alle har forskjellige grenser og humor. Det er viktig å ta hensyn til andre, og å bruke sunn fornuft. Selvfølgelig er det viktig å le, men jeg tror alltid man kan gjøre det på en ordentlig måte. Ingen trenger å bli såret av en god vits. Bruk huet. Det tror jeg alle greier og fortjener. 

Hvor syns du grensa går? 

 

Elise

11 kommentarer

Arne Bye

05.11.2013 kl.13:44

Jeg benytter meg ofte av det jeg kaller "South Park-trikset" i mine tegneserier. Det består i at hver gang en figurene mine uttaler seg om noe überkontroversielt, så passer jeg på å ha en person stående like ved som reagerer ved å si noe sånt som "Hei! Ikke kult!". Da er faktisk takhøyden for hva man kan tillate seg å spøke med mye høyere, fordi man viser at man tar avstand fra det.

Hedda Ovidia

05.11.2013 kl.15:34

Synes det er andre ting her i verden som er mye morsommere enn utslitte, enkle og barnslige vitser som dem av sandwich-slaget. Unødvendig å gjenta vitser om jøder, svarte, kvinner og funksjonshemmede du hørte av den litt for fulle onkelen din på juleselskap. Du høres bare dum ut, plis slutt.

Når vitsen beveger seg vekk fra uvitende og går over til å være krenkende, bruker jeg et triks jeg så på internett for noen år siden. Etter at fortelleren gjør seg ferdig med vitsen sin, sier du bare "jeg forstår den ikke, kan du forklare meg hvorfor vitsen var morsom?"

Funker hver gang.

TJ

05.11.2013 kl.16:47

Hmm vanskelig og si.

Rundt andre så viser jeg ikke om ting de tuller med sårer meg ved mindre det var en veldig nær person men selv ville jeg aldri tullet med voldtekt, selvskading og sånne ting som har med psyskhelse.

Noen litt rasistiske vitser kan jeg dra men det bare om blondiner fordi jeg selv er det og da spesielt når jeg er den eneste med blondt hår. Rett og slett små driter seg selv ut. Bare rundt kjente selfølgelig. Dette er spøker jeg aldri ville dratt om moren min er i nærheten for hun tar det ikke så bra. Endel dro sånne spøker mot henne og trodde det var morsomt da hun var yngre.

Ingrid with hat

05.11.2013 kl.17:38

En god regel er å ikke spøke om alvorlige temaer rundt folk en ikke kjenner. Og ikke minst kjenne an stemningen. Jeg bor i Stavanger, og drar ikke nedsettende vitser om FrP rundt middelaldrende menn. For eksempel. Selv om jeg er uenig i mesteparten FrP mener er jeg ikke så fæl at jeg gir uttrykk for det på den måten rundt folk jeg tenker godt kan være FrP-velgere.

uperfektejenter

05.11.2013 kl.18:26

Arne Bye: Jeg vil ikke si at takhøyden blir noe høyere hvis det er en unnskyldning for å dra en drøy spøk. Da blir det bare en måte å slippe unna med å si fæle ting, og det kan ikke jeg stå innenfor. Det er jo fint som et virkemiddel til å ta opp alvorlige emner eller ta avstand til noe, men ikke som rettferdiggjøring. :)

N.S.

06.11.2013 kl.07:06

Jeg har en utrolig selvironi, som for det meste går ut på vekten min. I begynnelsen av skoleåret kunne jeg komme med en selvironisk kommentar til bestevenninna mi, men så plukket de andre vennene mine det opp. Nå får jeg daglig høre hvor "feit jeg er" og "at lastekraner hadde sliti med å få meg ut av stolen". Det de alle vet er at jeg har slitt med spiseforstyrrelser, og er tilbake der igjen nå.

Det er bare ikke ok å tulle med noe når du ikke er på den bølgelengden med folk. Bestevenninna mi var ok å tulle sånn med, men de andre ? Aldri i livet.

uperfektejenter

06.11.2013 kl.10:18

N.S.: skjønner hva du mener! Man kan ikke tulle med andre hvis man ikke vet at det er ok. Håper ting ordner seg for deg <3

Øyvind

06.11.2013 kl.17:56

Jeg òg kan dra vitser om alvorlige ting uten å mene noe vondt med det, og så bli "tatt" for det, og ta det til meg, men jeg tenker som deg at det går veldig ut på hvem humoren går ut over, og hvordan. Vitser om alvorlige ting som selvskading, voldtekt, Utøya, osv. kan lett tas veldig alvorlig og oppleves som veldig sårende, krenkende eller eksluderende. Det er lett for å si noe uten at det er vondt ment, men at det tas som et signal på at "dette betyr ingenting for meg, jeg syns bare det er morsomt", eller kommunisere holdninger du kanskje ikke mente å kommunisere.

Synne

14.11.2013 kl.11:05

Jeg synes det meste er greit, til en viss grad.

Men grensa går når man kødder med voldtekt. Jeg driter i om du mener det eller ikke, voldtekt er ikke gøy, og skal ikke tulles med. Også fordi man aldri vet hvem som har blitt utsatt for det.

Emilie

14.11.2013 kl.11:18

Åh synes dette innlegget var veldig nyttig, fordi jeg har tenkt mye på det i det siste. Jeg synes også noen ganger det er vanskelig å vite hva andre synes er greit. Selv har jeg mye selvironi og "driter ut" meg selv litt. Dette vet jeg at vennene mine synes er morsomt og noen av dem gjør det samme selv. Men så vet jeg ikke om det er greit å kødde med vennene mine på samme måte som jeg kødder med meg selv. Og om de skjønner jeg bare mener det godt eller om de tar det til seg. For jeg vil jo ikke at noen skal bli lei seg. Kanskje jeg skal snakke med dem om hva de synes er greit og be dem si ifra når det ikke er det. Det synes jeg man skal. Jeg sier foreksempel ifra hvis en av dem drar en voldtektsspøk. Føler meg litt kjip, men for meg går grensa der. Hvor går den for deg?

14.11.2013 kl.21:27

Man skal ALDRI spøke med selvskading og/eller selvmord. Jeg har en nær venn som drev med det før, og jeg blir så irritert når noen snakker uvitende om det og spøker om det. Jeg pleier å si ifra, men hvis det er noen jeg ikke kjenner blir det vanskelig...

Skriv en ny kommentar

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits