Anne Frank

På lørdag var jeg på en teaterforestilling i Bergen. Forestillingen het Anne Frank, en teaterversjon av verdens mest leste dagbok. Det var en av de beste forestillingene jeg har sett i mitt liv.


Søtti år etter fortsetter andre verdenskrig å røre mennesker. Det slutter aldri å være utrolig - hvordan så mange mennesker kan gjøre så mye vondt, hvordan de kunne holde på så lenge, hvordan de klarte å være så totalt grusomme. Sånn sett var det ingen tvil om at dette kom til å bli en sterk forestilling. Men virkeligheten overgikk alle forventningene mine.

Denne versjonen av Anne Frank inneholder alle de sensurerte delene. Vi får se hennes seksuelle nysgjerrighet, hennes hat mot moren, hennes forelskelser og ikke minst hennes lekenhet. Og det er nettopp det lekne, det morsomme som gjør at denne forestillingen blir så fantastisk. I mange fremstillinger av andre verdenskrig er alt bare vondt, mørkt og trist. Det gjør det fjernere fra oss. I denne forestillingen kjente vi oss igjen i Anne Frank. Vi lo med henne, av henne, av de andre i annekset. Vi frydet oss over gledene og irriterte oss over kranglene. Det gjorde det også mye lettere å stivne av skrekk om vi hørte en lyd utenfor annekset. Vårt forhold til den gode stemningen åpnet også for en større forståelse av det anspente, det skumle, det vonde.

For det er vondt. Etter forestillingen trengte jeg lang tid på å komme meg. Samtidig følte jeg meg så heldig for at jeg hadde fått oppleve dette. Det er slikt teater er laget for. Anne Franks dagbok gir en forståelse for hvordan det var å være menneske under andre verdenskrig. Den ser forbi statistikkene og berører på en helt annen måte enn historiebøkene klarer.

Den samme kvelden skulle jeg, Inga og Jakob på konsert. Vi snakket om hvor meningsløst det føltes å skulle ha det gøy nå. Da sa Jakob noe nydelig: Den beste måten å hedre Anne Franks minne på, er jo egentlig bare å være tenåringer. Å leve livet.

Og det er det jeg føler at jeg har lært av denne forestillingen. Anne Frank var en ung jente på godt og vondt. Hun var energisk, forvirret, spent, ambisiøs, morsom og lengtet bare etter frihet. Etter å leve. Vi er heldige som får lov til å dra på konsert og danse. Kline. Synge. Og det er så viktig at vi er klar over det, at vi er heldige. At vi aldri glemmer Anne Franks historie, slik at vi både kan nyte det vi har og jobbe får at flere kan oppleve den friheten vi har. Nettopp derfor burde alle som kan se denne forestillingen.

Anna

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits