Ydmykelsen

Depression is humiliating. It turns intelligent, kind people into zombies who can't wash a dish or change their socks.

Dette sitatet er dessverre uten annen kilde enn en tumblr-bruker som kaller seg Pearl, men det er så sant. Og så viktig.

Jeg er et intelligent menneske. Jeg får gode karakterer, har flere gode venner, tar vare på meg selv og fikser det meste. Helt frem til jeg ikke fikser det lenger. I flere dager kan jeg bli liggende i senga. Jeg blir redusert til en smålig, selvopptatt og uselvstendig sutreunge som hverken tar vare på meg selv eller omgivelsene mine. Jeg blir slem og frekk. Og jeg skammer meg.

Det er som om en suksessrik businesskvinne plutselig skulle miste evnen til å snakke. Som om en profesjonell danser med ett skulle miste kontrollen over blæra si og konstant tisse på seg på scenen. Det er ikke min skyld, men med jevne mellomrom forvandles jeg til alt det jeg hater. Jeg mister totalt evnen til å fungere som et normalt menneske, fordi jeg må bruke all energien min på å klare å holde meg i live. Når en ellers ressurssterk jente ser på det som en stor seier å klare å spise et måltid eller ta en dusj, da er det noe galt.



Men selv om det er jævlig, er det en viktig visdom i disse periodene. For det første er det greit å jekkes ned litt. Det er greit å ikke kunne gjøre noe annet enn å ligge på gulvet og gråte i flere timer. Jeg liker å tenke på meg selv som en rasjonell, oppegående og relativt følelsesløs person. I blant trenger jeg å minnes på at det ikke er sånn mennesker virker. At vi er svake iblant. Jeg også. Men den aller viktigste lærdommen jeg tar med meg etter hvert eneste sammenbrudd, er at folk bryr seg. Jeg har blitt helt overveldet av den enorme sympatibølgen jeg har fått de siste dagene. Jeg har fått brev fra farmoren min, besøk og gaver fra mormor, moren min har tatt vare på meg slik bare en mor kan, vennene mine har tilbudt meg grinekveld med Ben&Jerry's, jeg har fått spontane klemmer og smil og komplimenter og selv om jeg virkelig ikke kan fatte det, er det helt fantastisk. Jeg vet ikke hva jeg har gjort for å fortjene all denne kjærligheten. Kanskje det holdt å bare være svak. Kanskje er det sunt å bli ydmyket iblant. Kanskje er det først da man kjenner seg selv og omgivelsene sine.

Jeg stenger meg fortsatt inne på do når jeg gråter. Jeg prøver å late som ingenting. Men jeg håper at jeg en dag vil skjønne at verden vil meg godt, at det ikke er min skyld og at dette kan skje med den beste av oss. En gang kan jeg kanskje slutte å skamme meg, og bare være stolt over at jeg lever. Jeg vet at jeg er på vei dit, en ydmykelse av gangen.



Anna

Denne helgen skal jeg til Bergen. Trengte å dra vekk. Og hvor er det vel bedre å bli borte enn i yndlingsbyen min?

11 kommentarer

Benedicte

13.09.2013 kl.09:11

du er så modig som står frem med slikt! Og du? Du er ikke svak når du er deprimert. Det er da du er på det sterkeste, vil jeg si. For det er mye vondere å føle på vonde følelser enn å ikke gjøre det. Og når man holder DET ut - da er man sterk,da.

Maja

13.09.2013 kl.11:43

Fint innlegg, Anna! Jeg tenker på deg!

Camilla

13.09.2013 kl.13:56

Jeg vet hva du snakker om...

Klem

Ingrid

13.09.2013 kl.14:20

Anna, du er så fin.

Setter pris på at du klarer å sette ord på det som er så vanskelig å forklare. Og at du er ærlig.

Takk, takk, takk.

Du er herlig.

Matmah

13.09.2013 kl.14:28

Så sterkt skrevet. Og så sant.

Eirin Lavine

13.09.2013 kl.15:42

Jeg jobber mye med å ikke skamme meg. Jeg nekter å skamme meg. Det er befriende å være gal og deprimert og ubrukelig og skamløs. Stå på; det er din reise og du bestemmer farten og veien :)

Cassandra

13.09.2013 kl.22:29

Skal se etter deg i Bergen og gi deg en klem om jeg ser deg........ Ok så tør jeg gjerne ikke det, men du får en telepatisk klem ihvertfall

Kristine

14.09.2013 kl.17:49

Håper du får det fint i Bergen. Du virker som en knall jente, og du fortjener all den kjærligheten som du får. Ønsker deg alt godt!

Arvid Cato

18.09.2013 kl.10:46

Det finnes medisiner du kan ta, hvis du ikke allerede har prøvd dette da...

uperfektejenter

18.09.2013 kl.10:50

Arvid Cato: Jeg går på Zoloft :)

Tina

20.09.2013 kl.10:32

Det er utrolig modig av deg å skrive så åpent på bloggen ! :) Stå på.

Fin blogg

Skriv en ny kommentar

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits