GJESTEINNLEGG: Jenta bak masken

Dagens gjesteinnlegg er om et veldig viktig tema, skrevet av en veldig fin blogger. Les og del gjerne videre:

La oss leke den gamle drikkeleken "Jeg har aldri...". Den der hvor det slenges en påstand ut i luften om noe man aldri har gjort, og dersom man faktisk har gjort det så må man ta en munnfull av det man måtte ha med av drikkevarer. Okei, la oss begynne.

- Jeg har aldri følt skulende og dømmende blikk fra andre i jentegarderoben på skolen
- Jeg har aldri vært redd for overgripere på vei hjem fra byen
- Jeg har aldri hatt mensen

Her ville så godt som alle jenter ha tatt en slurk på alle tre utsagnene, noen få hadde kanskje bare drukket på to av dem, mens jeg er fortsatt like edru som en prest på søndag. Alle disse tre påstandene er nemlig min sannhet. Så jeg er vel usedvanlig heldig som har sluppet unna? Men nei, denne bloggen jeg har fått æren av å være gjesteskribent for heter tross alt "Uperfekte jenter", og det ville vært passe selvmotsigende å slippe til noen som er velsignet frigitt fra alle plager som alle jenter må slite med i dette patriarkatiske samfunnet. Eller hva? Så la meg legge til noen punkter til som heller ikke hjelper meg med å tømme glasset mitt.

- Jeg har aldri feiret bursdager, jul eller lignende kledd i kjole - jeg tør ikke.
- Jeg har aldri gått inn på Gina Tricot alene uten å ha kjent pulsen stige drastisk eller uten å ha måttet planlegge fluktruter.
- Jeg har aldri turt å bruke sminke offentlig, samme hvor fin det får meg til å føle meg.



Jeg ble nemlig født med tissen på utsiden, og ble derfor oppfattet og oppdratt som gutt. I mange år var også det den eneste virkeligheten for meg også, og jeg likte å leke med bilene og legoen foreldrene mine ga meg. Jeg var jo gutt, og derfor har jeg naturlig nok aldri skiftet i jentegarderoben på skolen heller. I guttegarderoben var det aldri noen som fikk slengbemerkninger relatert til utseende, kanskje med unntak av de som fikk hår på tissefanten veldig tidlig eller veldig sent. Jeg var midt inni der et sted, så der slapp jeg unna. Likevel ble det etter hvert et ubehagelig sted å være, for plutselig følte jeg meg fremmed der.

Alt etter en sommerdag da jeg var 13 år, hvor det var så varmt at jeg ikke klarte å holde meg utendørs. Jeg løp inn og ut av badet hele dagen for å kjøle meg ned ved å kaste vann i ansiktet. Det var da jeg la merke til en sommerkjole som søsteren min hadde lagt fra seg på krakken inne på badet. Jeg aner til dags dato ikke hva det var som fikk meg til å gjøre det, men jeg følte plutselig en trang til å ta den på meg. Bare prøve den på, i sommervarmen. Da jeg så meg selv i speilet på badet var det som å se meg selv for første gang. Det både føltes og så riktig ut. Jeg var jo en jente jo!

Sommerkjolen ble likevel vrengt av i full fart, for jeg kjente likevel at jeg skammet meg over hva jeg hadde gjort. For sånn som det er i det tradisjonelle mannsdominert samfunnet vårt, er det slett ikke så lett å omfavne sin feminine side, særlig ikke for en som er ganske sjenert og redd. Jenter som oppfører seg som gutter og gjør gutteting blir sett på som tøffe og selvstendige, mens gutter som gjør som jenter blir sett som pingler. Det er som om menn fortsatt har høyere status enn kvinner, og at man går ned i status ved å omfavne de kvinnelige verdiene. Enda verre om man faktisk føler seg som og ønsker å være en kvinne.

Så jeg fortsatte i skjul. Etter sommerferien returnerte jeg til skolen og guttegarderoben, uten å fortelle noen at jeg i løpet av sommermånedene hadde hver gang anledningen bød seg, sneket meg inn i skapet til mamma og tjuvlånt hennes kjoler, og at jeg hadde lært meg å gå på høye hæler med mammas litt for trange pumps, halvveis snublende på baderomsgulvet. Selv om jeg prøvde å fortsette som før, så hadde sommerens oppvåkning gjort noe med meg. Jeg følte meg ikke som en av gutta lenger, og jeg begynte gradvis å distansere meg fra dem, og da jeg sluttet på ungdomskolen noen år senere, hadde jeg i praksis ingen venner igjen. Jeg turte jo heller ikke å nærme meg jentene i klassen, fordi jeg var redd for å bli avvist der også på grunn av min ytre guttekropp.

Flere ganger la jeg en plan om hvordan jeg en dag skulle stå frem, som for eksempel at jeg skulle møte opp på skolen siste dag kledd akkurat som de andre jentene. Men sjenert og redd som jeg er, så har det bare blitt med at angsten har grepet meg og det har stort sett blitt med tanken på å gjøre det.

Så her er jeg, en tjue-noe år gammel kvinne i mannskropp med et dobbeltliv. I det ene livet gjør jeg visst en overbevisende prestasjon i rollen som mann, for de aller fleste tror jeg kødder med dem når jeg forteller dem om det andre livet mitt som jeg lever i skjul, fordi jeg ikke tør å leve det ut ute i offentligheten.

Ennå.

For jeg jobber med saken. Jeg begynte forsiktig med å stå frem for venninner. Noen få taklet det dårlig og forsvant ut av livet mitt, mens noen hjalp meg videre, både med shopping og sminketips, og etterhvert også venninnekvelder hvor jeg fikk delta. Etter hvert våget jeg meg til og med ut på en utkledningsfest sammen med masse folk som ikke ante noe av hemmeligheten min, med min beste venninne ved siden av meg som moralsk støtte hele veien. Selv om jeg var livredd fra vi forlot leiligheten min til hun hadde fulgt meg hjem igjen senere samme kveld, så gikk det så bra at vi dro til London sammen senere og jeg gikk rundt som kvinne i den britiske hovedstaden i en uke, og for en uke det var! Også dette var utrolig skremmende først, men bare etter en dag sluttet jeg å tenke over at jeg nå gikk ute blant folk med kjole og sminke i ansiktet. Det føltes faktisk merkelig å måtte ta på gutteklær igjen, og droppe sminken, da vi skulle hjem. Jeg var blitt vant til det, men var fortsatt ikke klar til å kle meg som kvinne i en by hvor sjansen for å treffe kjente er stor.

Men Londonturen viste meg at det handler om å ta små steg av gangen. Selv i London startet det med å gå en runde rundt i kvartalet i ti minutter, før jeg måtte tilbake til hotellrommet for å roe meg ned. Slik er det nok i forhold til å gå ut som kvinne hjemme også. I forrige uke var jeg ute i oppgangen utenfor leiligheten til kjæresten min for å ta bilde til et innlegg i bloggen min. Neste gang kanskje jeg klarer å gå ned trappene og stille meg utenfor inngangsdøren i friluft, og etter det kanskje en runde i nabolaget. Det handler om å ta små skritt av gangen og ikke gape for høyt, slik at det føles utrygt og jeg fremprovoserer angstanfall.

Men hvorfor skal jeg være nødt til å ta små steg for å finne styrke til å gjøre ting som jenter gjør hver eneste dag og ingen stiller spørsmålstegn ved? Hvorfor må jeg tvinges inn i dressen jeg hater hver gang det dukker opp en anledning som krever pent antrekk, når jeg har skapet fullt av fine kjoler som jeg har veldig lyst til å gå med?

Det er ganske utfordrende å være uperfekt jente, det vet jeg. Hadde jeg bare sluppet å måtte være en uperfekt gutt i tillegg.

Oppdatering! Dette innlegget ble opprinnelig skrevet for en måned siden, men av ulike grunner ble det ikke publisert før nå. I mellomtiden har jeg faktisk klart å ta neste steg, og gått utendørs som jente i Oslo. Hvordan det gikk kan du lese på bloggen min!

5 kommentarer

Mariabb92

23.08.2013 kl.10:30

Kjempe bra skrevet! Det er noko feil med samfunnet når ein må skjule kven ein egentlig er...!

Mikael c:

23.08.2013 kl.15:37

Kjempe bra skrevet skal ikke si at jeg kjenner meg igjen siden jeg er gutt men utrolig bra skrevet :) enig med mariabb92

franzi

24.08.2013 kl.14:42

Jeg synes også at du skriver bra :) Og jeg synes du er veldig modig som tør å stå frem! Du må ikke tenke så mye på hva andre kommer til å tenke om deg!

Emma

26.08.2013 kl.20:44

Du er modig! Stå på.

Sunniva

28.08.2013 kl.21:13

Utrolig spennende å lese om ditt kjønnsproblem. Synd folk er så konservative og fikserte på kjønn i dag. Utrolig tøft av deg å følge dine drømmer/ egentlige jeg.

Skriv en ny kommentar

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits