GJESTEINNLEGG: Jenta bak masken

Dagens gjesteinnlegg er om et veldig viktig tema, skrevet av en veldig fin blogger. Les og del gjerne videre:

La oss leke den gamle drikkeleken "Jeg har aldri...". Den der hvor det slenges en pstand ut i luften om noe man aldri har gjort, og dersom man faktisk har gjort det s m man ta en munnfull av det man mtte ha med av drikkevarer. Okei, la oss begynne.

- Jeg har aldri flt skulende og dmmende blikk fra andre i jentegarderoben p skolen
- Jeg har aldri vrt redd for overgripere p vei hjem fra byen
- Jeg har aldri hatt mensen

Her ville s godt som alle jenter ha tatt en slurk p alle tre utsagnene, noen f hadde kanskje bare drukket p to av dem, mens jeg er fortsatt like edru som en prest p sndag. Alle disse tre pstandene er nemlig min sannhet. S jeg er vel usedvanlig heldig som har sluppet unna? Men nei, denne bloggen jeg har ftt ren av vre gjesteskribent for heter tross alt "Uperfekte jenter", og det ville vrt passe selvmotsigende slippe til noen som er velsignet frigitt fra alle plager som alle jenter m slite med i dette patriarkatiske samfunnet. Eller hva? S la meg legge til noen punkter til som heller ikke hjelper meg med tmme glasset mitt.

- Jeg har aldri feiret bursdager, jul eller lignende kledd i kjole - jeg tr ikke.
- Jeg har aldri gtt inn p Gina Tricot alene uten ha kjent pulsen stige drastisk eller uten ha mttet planlegge fluktruter.
- Jeg har aldri turt bruke sminke offentlig, samme hvor fin det fr meg til fle meg.



Jeg ble nemlig fdt med tissen p utsiden, og ble derfor oppfattet og oppdratt som gutt. I mange r var ogs det den eneste virkeligheten for meg ogs, og jeg likte leke med bilene og legoen foreldrene mine ga meg. Jeg var jo gutt, og derfor har jeg naturlig nok aldri skiftet i jentegarderoben p skolen heller. I guttegarderoben var det aldri noen som fikk slengbemerkninger relatert til utseende, kanskje med unntak av de som fikk hr p tissefanten veldig tidlig eller veldig sent. Jeg var midt inni der et sted, s der slapp jeg unna. Likevel ble det etter hvert et ubehagelig sted vre, for plutselig flte jeg meg fremmed der.

Alt etter en sommerdag da jeg var 13 r, hvor det var s varmt at jeg ikke klarte holde meg utendrs. Jeg lp inn og ut av badet hele dagen for kjle meg ned ved kaste vann i ansiktet. Det var da jeg la merke til en sommerkjole som ssteren min hadde lagt fra seg p krakken inne p badet. Jeg aner til dags dato ikke hva det var som fikk meg til gjre det, men jeg flte plutselig en trang til ta den p meg. Bare prve den p, i sommervarmen. Da jeg s meg selv i speilet p badet var det som se meg selv for frste gang. Det bde fltes og s riktig ut. Jeg var jo en jente jo!

Sommerkjolen ble likevel vrengt av i full fart, for jeg kjente likevel at jeg skammet meg over hva jeg hadde gjort. For snn som det er i det tradisjonelle mannsdominert samfunnet vrt, er det slett ikke s lett omfavne sin feminine side, srlig ikke for en som er ganske sjenert og redd. Jenter som oppfrer seg som gutter og gjr gutteting blir sett p som tffe og selvstendige, mens gutter som gjr som jenter blir sett som pingler. Det er som om menn fortsatt har hyere status enn kvinner, og at man gr ned i status ved omfavne de kvinnelige verdiene. Enda verre om man faktisk fler seg som og nsker vre en kvinne.

S jeg fortsatte i skjul. Etter sommerferien returnerte jeg til skolen og guttegarderoben, uten fortelle noen at jeg i lpet av sommermnedene hadde hver gang anledningen bd seg, sneket meg inn i skapet til mamma og tjuvlnt hennes kjoler, og at jeg hadde lrt meg g p hye hler med mammas litt for trange pumps, halvveis snublende p baderomsgulvet. Selv om jeg prvde fortsette som fr, s hadde sommerens oppvkning gjort noe med meg. Jeg flte meg ikke som en av gutta lenger, og jeg begynte gradvis distansere meg fra dem, og da jeg sluttet p ungdomskolen noen r senere, hadde jeg i praksis ingen venner igjen. Jeg turte jo heller ikke nrme meg jentene i klassen, fordi jeg var redd for bli avvist der ogs p grunn av min ytre guttekropp.

Flere ganger la jeg en plan om hvordan jeg en dag skulle st frem, som for eksempel at jeg skulle mte opp p skolen siste dag kledd akkurat som de andre jentene. Men sjenert og redd som jeg er, s har det bare blitt med at angsten har grepet meg og det har stort sett blitt med tanken p gjre det.

S her er jeg, en tjue-noe r gammel kvinne i mannskropp med et dobbeltliv. I det ene livet gjr jeg visst en overbevisende prestasjon i rollen som mann, for de aller fleste tror jeg kdder med dem nr jeg forteller dem om det andre livet mitt som jeg lever i skjul, fordi jeg ikke tr leve det ut ute i offentligheten.

Enn.

For jeg jobber med saken. Jeg begynte forsiktig med st frem for venninner. Noen f taklet det drlig og forsvant ut av livet mitt, mens noen hjalp meg videre, bde med shopping og sminketips, og etterhvert ogs venninnekvelder hvor jeg fikk delta. Etter hvert vget jeg meg til og med ut p en utkledningsfest sammen med masse folk som ikke ante noe av hemmeligheten min, med min beste venninne ved siden av meg som moralsk sttte hele veien. Selv om jeg var livredd fra vi forlot leiligheten min til hun hadde fulgt meg hjem igjen senere samme kveld, s gikk det s bra at vi dro til London sammen senere og jeg gikk rundt som kvinne i den britiske hovedstaden i en uke, og for en uke det var! Ogs dette var utrolig skremmende frst, men bare etter en dag sluttet jeg tenke over at jeg n gikk ute blant folk med kjole og sminke i ansiktet. Det fltes faktisk merkelig mtte ta p gutteklr igjen, og droppe sminken, da vi skulle hjem. Jeg var blitt vant til det, men var fortsatt ikke klar til kle meg som kvinne i en by hvor sjansen for treffe kjente er stor.

Men Londonturen viste meg at det handler om ta sm steg av gangen. Selv i London startet det med g en runde rundt i kvartalet i ti minutter, fr jeg mtte tilbake til hotellrommet for roe meg ned. Slik er det nok i forhold til g ut som kvinne hjemme ogs. I forrige uke var jeg ute i oppgangen utenfor leiligheten til kjresten min for ta bilde til et innlegg i bloggen min. Neste gang kanskje jeg klarer g ned trappene og stille meg utenfor inngangsdren i friluft, og etter det kanskje en runde i nabolaget. Det handler om ta sm skritt av gangen og ikke gape for hyt, slik at det fles utrygt og jeg fremprovoserer angstanfall.

Men hvorfor skal jeg vre ndt til ta sm steg for finne styrke til gjre ting som jenter gjr hver eneste dag og ingen stiller sprsmlstegn ved? Hvorfor m jeg tvinges inn i dressen jeg hater hver gang det dukker opp en anledning som krever pent antrekk, nr jeg har skapet fullt av fine kjoler som jeg har veldig lyst til g med?

Det er ganske utfordrende vre uperfekt jente, det vet jeg. Hadde jeg bare sluppet mtte vre en uperfekt gutt i tillegg.

Oppdatering! Dette innlegget ble opprinnelig skrevet for en mned siden, men av ulike grunner ble det ikke publisert fr n. I mellomtiden har jeg faktisk klart ta neste steg, og gtt utendrs som jente i Oslo. Hvordan det gikk kan du lese p bloggen min!

5 kommentarer

Mariabb92

23.08.2013 kl.10:30

Kjempe bra skrevet! Det er noko feil med samfunnet nr ein m skjule kven ein egentlig er...!

Mikael c:

23.08.2013 kl.15:37

Kjempe bra skrevet skal ikke si at jeg kjenner meg igjen siden jeg er gutt men utrolig bra skrevet :) enig med mariabb92

franzi

24.08.2013 kl.14:42

Jeg synes ogs at du skriver bra :) Og jeg synes du er veldig modig som tr st frem! Du m ikke tenke s mye p hva andre kommer til tenke om deg!

Emma

26.08.2013 kl.20:44

Du er modig! St p.

Sunniva

28.08.2013 kl.21:13

Utrolig spennende lese om ditt kjnnsproblem. Synd folk er s konservative og fikserte p kjnn i dag. Utrolig tft av deg flge dine drmmer/ egentlige jeg.

Skriv en ny kommentar

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits