Musikeren

Dette er en novelle skrevet av en 14 r gammel leser!

Langt, langt ute i verdensrommet satt universets strste musiker. I alt 206 instrumenter spilte han, i tillegg til at han sang. Universet hadde lagt ham for elsk. Og riktig flink, det var han. Og heldig, for han eide fire par armer og tre munner, alle koblet til resten av hans indre p riktig mte. Han kunne spille gitar, piano og to blseinstrumenter samtidig. Med denne, og mange andre kombinasjoner av instrumenter lagde han haugevis av sanger. Triste, glade, gode og drlige, og folk hrte p dem alle. Aldri kunne en trodd at en slik elsket og bermt mann skulle overleve, noe han gjorde. Mesteparten av ildfansen hadde allerede forbredt dikt, tegninger, sanger og danser som skulle re ham etter hans tidlige og tragiske dd. Folk veddet om datoen, hvor det ville skje og hvordan. Ville han ta sitt eget liv? Ville noen andre ta hans liv? Kom det til skje stille og rolig p et hotellrom, eller ville han tilkalle presse og TV-team, spenne seg fast til en rakett og fly strake veien inn i mnen, som ville eksplodere i en bl kaskade av stein, flammer og ryk, og ta med seg hele den arme planeten ut i en evig tilvrelse av ingenting? Uten sjenanse hpet mesteparten av fansen p det siste, for slik er folk skrudd sammen. Stk og sty og mye som skjer til siste sekund. Bokstavelig talt.

Men han dde aldri slik. Han levde faktisk svrt lenge. Og musikk drev han med hele veien. Selv om han ikke hadde store mengden fans igjen p slutten, levde han enda av musikken sin (mest p den formuen han tjente opp i sin storhets tid, selvflgelig). Alle de folkene som en gang hadde vrt hans fans, kunne deles inn i tre grupper etter hvorfor de hoppet av. Den frste gruppen forsvant fordi de synes han var for uoriginal og gammel. Denne gruppen var den minste delen av fansen, og det var en svrt, svrt liten del. Den andre gruppen ble borte fordi de simpelten dde alle sammen. Ikke av samme ddsrsak, alle bare dde av ett eller annet, og fordi det er vanskelig juble og plystre etter at man er dd, ble et stort antall fans rett og slett borte. Den siste gruppa besto av dem som ikke lenger gadd vente p den tragiske slutten, dagen han skulle d ung og uferdig, og siden denne dagen heller aldri kom, var det et lurt valg av fansen, som senere ikke var fans lenger.

Uansett levde musikeren meget lenge og godt, helt til mesteparten av verden utenfor huset hans hadde glemt ham. En tidlig formiddag i august ble musikeren og alle eiendelene hans teleportert bort fra der de pleide st, til et helt nytt sted. Han valgte gjre dette selv, da pakke alt han eide i pappesker og bestille flyttebil var noe han helst ikke ville bruke fritiden sin p, eller noe av tiden sin, for den saks skyld, for han var pensjonert, s all tiden hans var forsvidt en slags fritid. Selve teleporteringen var en temmelig utmattende affre, da den flyttet p alle tingene i hele huset(noe som strengt tatt var meningen). Selv om han ville ha med seg alle tingene sine, synes musikeren dette noks var urimelig, for hele huset mtte innredes p nytt etter teleporteringen, etter som alt plutselig sto et helt nytt sted eller l slengt i en krok. Siden verden hadde glemt ham, eller hvertfall mesteparten, de f som enn husket ham var spass pvirkede av et eller annet at de virkelig ikke greide st oppreist, enda mindre fortelle noen andre om at de husket en virkelig formidabel musiker, var det ingen som lurte p hvor han hadde blitt av. Selv naboene ante ikke hvor han var blitt av, eller nr, eller hvordan, rett og slett fordi de ikke kunne erindre hvem som noen sinne hadde bodd der i det hele tatt. Musikeren syntes dette var like greit, fordi han syntes de fleste andre folk var det han karakteriserte som ganske dumme, og meget inkompetente i de delene som ikke burde vre nettopp det, og helst ikke ville ha s mye kontakt med dem (dette er visstnok grunnen til at han teleporterte seg bort i det hele tatt). Da musikeren ble gammel, og kjente at han snart faktisk skulle d (endelig) teleporterte han like godt et svart hull inn i stua si. S sto han der med kaffekoppen og gitaren, og stirret et yeblikk inn i et eneste stort kaos av mrke, lys, alt og ingenting, et potpurri av usannsynlig stor gravitasjon, minner fra dager med stjernelys og en masse s stor at den til slutt utslettet seg selv. Musikeren s for sitt indre ye alle levende vesener, som plutselig ble knust av dem selv og alt de hadde utrettet og laget. S ble han sugd inn i hullet, sammen med alt annet i huset sitt. Ingen har hrt om eller fra ham siden, men om dette er fordi han er dd eller fordi ingen husker hvem han er, er det ingen som vet.

Jeg selv hper og tror han koser seg et eller annet sted, med en god kopp traktekaffe og svak klimpring p en medtatt gitar, mens han synger en sang om lykklig ensomhet. Om hvor fri han er n som andre folks tanker og meninger ikke stenger ham inne lenger, og om hvor fantastisk stort et svart hull skapt av mennesketheten selv ville vre.

5 kommentarer

Blogglusa

28.04.2013 kl.19:52

Fantastisk godt skrevet! Mtte dobbeltsjekke om jeg hadde lest alderen riktig :O

Vilde

28.04.2013 kl.22:16

Wooowow! Du skriver veldig livlig og fantasifullt, og m vre en usedvanlig dyktig fjortenring :)

Juliane

28.04.2013 kl.22:46

Bare for si noe som ikke har noe med dette gjre, jeg gikk nettopp inn i stua, og der ser jeg at mamma sitter og ser p dere p tv! wh, klikket litt for meg selv her! hihihi

29.04.2013 kl.16:36

For en utmerket novelle. Hun er virkelig flink!

Stine

08.06.2013 kl.01:22

Wow. Denne novellen fikk meg faktisk til grine. Den var utrolig fin, og jeg hper virkelig at forfatteren fortsetter skrive. Hun/han har virkelig et stort talent!

Btw s liker jeg bloggen din. Fant den ikke fr i dag, men aner at jeg kommer til bli en fast leser fremover :)

Skriv en ny kommentar

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits