Musikeren

Dette er en novelle skrevet av en 14 år gammel leser!

Langt, langt ute i verdensrommet satt universets største musiker. I alt 206 instrumenter spilte han, i tillegg til at han sang. Universet hadde lagt ham for elsk. Og riktig flink, det var han. Og heldig, for han eide fire par armer og tre munner, alle koblet til resten av hans indre på riktig måte. Han kunne spille gitar, piano og to blåseinstrumenter samtidig. Med denne, og mange andre kombinasjoner av instrumenter lagde han haugevis av sanger. Triste, glade, gode og dårlige, og folk hørte på dem alle. Aldri kunne en trodd at en slik elsket og berømt mann skulle overleve, noe han gjorde. Mesteparten av  ildfansen hadde allerede forbredt dikt, tegninger, sanger og danser som skulle ære ham etter hans tidlige og tragiske død. Folk veddet om datoen, hvor det ville skje og hvordan. Ville han ta sitt eget liv? Ville noen andre ta hans liv? Kom det til å skje stille og rolig på et hotellrom, eller ville han tilkalle presse og TV-team, spenne seg fast til en rakett og fly strake veien inn i månen, som ville eksplodere i en blå kaskade av stein, flammer og røyk, og ta med seg hele den arme planeten ut i en evig tilværelse av ingenting? Uten sjenanse håpet mesteparten av fansen på det siste, for slik er folk skrudd sammen. Ståk og støy og mye som skjer til siste sekund. Bokstavelig talt.

Men han døde aldri slik. Han levde faktisk svært lenge. Og musikk drev han med hele veien. Selv om han ikke hadde store mengden fans igjen på slutten, levde han enda av musikken sin (mest på den formuen han tjente opp i sin storhets tid, selvfølgelig). Alle de folkene som en gang hadde vært hans fans, kunne deles inn i tre grupper etter hvorfor de hoppet av. Den første gruppen forsvant fordi de synes han var for uoriginal og gammel. Denne gruppen var den minste delen av fansen, og det var en svært, svært liten del. Den andre gruppen ble borte fordi de simpelten døde alle sammen. Ikke av samme dødsårsak, alle bare døde av ett eller annet, og fordi det er vanskelig å juble og plystre etter at man er død, ble et stort antall fans rett og slett borte. Den siste gruppa besto av dem som ikke lenger gadd å vente på den tragiske slutten, dagen han skulle dø ung og uferdig, og siden denne dagen heller aldri kom, var det et lurt valg av fansen, som senere ikke var fans lenger.

Uansett levde musikeren meget lenge og godt, helt til mesteparten av verden utenfor huset hans hadde glemt ham. En tidlig formiddag i august ble musikeren og alle eiendelene hans teleportert bort fra der de pleide å stå, til et helt nytt sted. Han valgte å gjøre dette selv, da å pakke alt han eide i pappesker og bestille flyttebil var noe han helst ikke ville bruke fritiden sin på, eller noe av tiden sin, for den saks skyld, for han var pensjonert, så all tiden hans var forsåvidt en slags fritid. Selve teleporteringen var en temmelig utmattende affære, da den flyttet på alle tingene i hele huset(noe som strengt tatt var meningen). Selv om han ville ha med seg alle tingene sine, synes musikeren dette nokså var urimelig, for hele huset måtte innredes på nytt etter teleporteringen, etter som alt plutselig sto et helt nytt sted eller lå slengt i en krok. Siden verden hadde glemt ham, eller hvertfall mesteparten, de få som ennå husket ham var såpass påvirkede av et eller annet at de virkelig ikke greide å stå oppreist, enda mindre fortelle noen andre om at de husket en virkelig formidabel musiker, var det ingen som lurte på hvor han hadde blitt av. Selv naboene ante ikke hvor han var blitt av, eller når, eller hvordan, rett og slett fordi de ikke kunne erindre hvem som noen sinne hadde bodd der i det hele tatt. Musikeren syntes dette var like greit, fordi han syntes de fleste andre folk var det han karakteriserte som «ganske dumme, og meget inkompetente i de delene som ikke burde være nettopp det», og helst ikke ville ha så mye kontakt med dem (dette er visstnok grunnen til at han teleporterte seg bort i det hele tatt). Da musikeren ble gammel, og kjente at han snart faktisk skulle dø (endelig) teleporterte han like godt et svart hull inn i stua si. Så sto han der med kaffekoppen og gitaren, og stirret et øyeblikk inn i et eneste stort kaos av mørke, lys, alt og ingenting, et potpurri av usannsynlig stor gravitasjon, minner fra dager med stjernelys og en masse så stor at den til slutt utslettet seg selv. Musikeren så for sitt indre øye alle levende vesener, som plutselig ble knust av dem selv og alt de hadde utrettet og laget. Så ble han sugd inn i hullet, sammen med alt annet i huset sitt. Ingen har hørt om eller fra ham siden, men om dette er fordi han er død eller fordi ingen husker hvem han er, er det ingen som vet.

Jeg selv håper og tror han koser seg et eller annet sted, med en god kopp traktekaffe og svak klimpring på en medtatt gitar, mens han synger en sang om lykklig ensomhet. Om hvor fri han er nå som andre folks tanker og meninger ikke stenger ham inne lenger, og om hvor fantastisk stort et svart hull skapt av mennesketheten selv ville være.

5 kommentarer

Blogglusa

28.04.2013 kl.19:52

Fantastisk godt skrevet! Måtte dobbeltsjekke om jeg hadde lest alderen riktig :O

Vilde

28.04.2013 kl.22:16

Wooowow! Du skriver veldig livlig og fantasifullt, og må være en usedvanlig dyktig fjortenåring :)

Juliane

28.04.2013 kl.22:46

Bare for å si noe som ikke har noe med dette å gjøre, jeg gikk nettopp inn i stua, og der ser jeg at mamma sitter og ser på dere på tv! wææh, klikket litt for meg selv her! hihihi

29.04.2013 kl.16:36

For en utmerket novelle. Hun er virkelig flink!

Stine

08.06.2013 kl.01:22

Wow. Denne novellen fikk meg faktisk til å grine. Den var utrolig fin, og jeg håper virkelig at forfatteren fortsetter å skrive. Hun/han har virkelig et stort talent!

Btw så liker jeg bloggen din. Fant den ikke før i dag, men aner at jeg kommer til å bli en fast leser fremover :)

Skriv en ny kommentar

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits