Lykken i pilleform

I desember 2012 begynte jeg på antidepressiva. Det var veldig skummelt, og jeg skulle ønske at jeg hadde noen med erfaring å snakke med. Det hadde jeg ikke, men nå har jeg fått erfaring sjæl, så dette er til alle dere som føler dere deprimerte og lurer på om antidepressiva er noe for dere:

1. Før du i det hele tatt vurderer antidepressiva, still deg selv disse spørsmålene:

- Har du prøvd alle ikke-kjemiske metoder? Da jeg bestemte meg for å prøve antidepressiva, hadde jeg allerede gått til fem forskjellige psykologer i løpet av fire år. Jeg hadde prøvd tre forskjellige psykologiske behandlingsmetoder, yoga, meditasjon og til og med en diett som skulle hjelpe mot depresjon. Piller bør alltid være siste utvei.

- Vet du hvorfor du er deprimert? Lykkepiller forandrer den kjemiske balansen i hjernen din. Depresjon kan nemlig være forårsaket av kjemisk ubalanse, men den kan også være forårsaket av en spesifikk hendelse eller situasjon. Antidepressiva hjelper ikke mot kjærlighetssorg, savn, tapet av en nær venn, dine foreldres skilsmisse, traumer etc. Hvis du er lei deg for en spesifikk grunn, vil det bare virke mot sin hensikt å døyve smerten med piller. Det eneste som hjelper da, er å snakke om det (selv om det er vanskelig og rask lindring kan friste mer). Dessuten hjelper pillene bare mot kjemisk depresjon - hvis du ikke har den kjemiske ubalansen i hjernen, vil pillene bare gjøre deg fjern og apatisk. Antidepressiva gjør deg ikke automatisk lykkelig - de gjør det bare litt lettere.

- Går depresjonen din utover livskvaliteten din? Antidepressiva har mange bivirkninger. De forandrer måten du tenker på, til en viss grad måten du oppfører deg på. Bruk bare medisiner hvis du er helt sikker på at du trenger dem. Klarer du å leve med depresjonen din, er det ikke verdt å fjerne den.



Zoloft / Sertralin, den vanligste typen antidepressiva

2. Hvordan få tak i antidepressiva

Jeg ble først anbefalt antidepressiva av psykologen min over et år før jeg begynte å bruke dem. Jeg hadde ikke prøvd alt som var å prøve ennå, så jeg fortsatte litt til. Etter å fortsatt ikke ha merket noen forbedring, etter å ha blitt anbefalt antidepressiva av enda en psykolog, bestemte jeg meg for å prøve det likevel. Da gikk jeg til fastlegen min, som ga meg resespten med en gang. Nå skal det sies at legen min allerede visste min historie med uttallige psykologer uten tegn til bedring. Forhåpentligvis ville jeg ikke fått tak i dem like lett ellers.

Om du vil ha antidepressiva, anbefaler jeg å først få time hos psykolog (hvis du ikke allerede går hos en), og snakke med ham/henne om at du har lyst til å prøve medisiner. Forhåpentligvis vil det ta en god stund med kartlegging og behandling før psykologen kan svare deg på om du bør begynne på piller eller ikke. Selv om du føler deg helt klar for medisiner, er det viktig både for deg og legen din å være helt sikker på at piller er det beste alternativet for deg. Hvis psykologen sier nei, må du akseptere at han/hun ikke ser at du har et behov for det. Det er en god ting! Mange ser på antidepressiva som noe kult, som et bevis på at du er dyp og lidende, men tro meg: Det er bare piller. Sterke piller. Du er heldig om du ikke trenger dem.

Obs! Det anbefales å fortsette å gå til psykolog selv etter at du har begynt på antidepressiva. Jeg gjorde derimot ikke det. For meg ble alt bedre etter at jeg begynte på pillene, dessuten følte jeg aldri at psykologene hjalp meg. Det er ingen vits i å gå til psykolog bare for å gå til psykolog, men det er altså heller ingen vits i å slutte hos psykologen bare fordi du har begynt på medisiner!

3. HVORDAN FØLES DET Å GÅ PÅ ANTIDEPRESSIVA!!!



I fjor begynte jeg altså på Zoloft. De første ukene var veldig merkelige. Jeg var kvalm og fikk ikke sove mer enn fem timer hver natt (ofte sov jeg ikke i det hele tatt). Dette er vanlige bivirkninger som går over. Men jeg merket også hvordan tankene mine forandret seg. Den første tiden ble jeg veldig fjern, det var litt som å være pakket inn i gelé. Jeg klarte ikke å holde fast på tanker. Til gjengjeld ble det mye lettere å snakke med folk, sosialangsten forsvant nesten umiddelbart. Jeg sluttet å analysere meg selv, sluttet å tenke så mye. Selv om det var skummelt å være så fjern og tom i hodet, var det utrolig deilig å bare leve. Å ikke være stengt inne i mitt eget hode hele tiden. (Hvis du ikke skjønte noe av dette, kan du bare se på videoen øverst i innlegget. Det føltes litt sånn.)

Omtrent tre-fire uker etter at jeg hadde begynt på Zoloft, ble jeg ekstremt deprimert. Dette er en helt normal bivirkning, men selv om jeg visste at det bare var på grunn av pillene, var det veldig vanskelig. Det er ganske absurd at en så liten pille kan gjøre så mye med deg. Det var også lett å tenke at når selv ikke antidepressiva kan gjøre meg glad, hva er da vitsen? Denne depresjonen varte i omtrent to uker, så var det over. Siden da har jeg aldri følt meg sånn.

Etter den første måneden var kvalmen over, jeg sov sakte, men sikkert mer og mer, og fjernheten var ikke like presserende. Det ble lettere å holde fast på tankerekker og jeg fant en balanse mellom å overanalysere alt jeg gjorde og å ikke tenke i det hele tatt. Og følelsene mine ble normale. Det er den beste måten jeg kan beskrive det på. Jeg følte på en normal måte. Før pleide jeg å bli ufattelig trist av den minste ting, og ofte ble jeg trist helt uten grunn. Nå blir jeg fortsatt lei meg av ting som faktisk er triste, men jeg holder meg høyt nok oppe til at jeg ikke lar det ødelegge meg.

Jeg forestiller meg det slik: Før levde jeg i et hav. Jeg svømte så lenge jeg orket, men så klarte jeg det ikke mer, eller noe dyttet meg ned slik at jeg sank. Jeg fikk ikke puste, alt ble mørkt og tungt. Etter en stund klarte jeg så vidt å kjempe meg opp til overflaten igjen, før det hele startet på nytt. Nå går jeg på fast grunn. Noen ganger løper og hopper jeg, andre ganger går jeg rolig, jeg kan til og med krype i blant. Men jeg går aldri under overflaten. Uansett hvor langt nede jeg er, får jeg alltid puste.

Nå har jeg gått på Zoloft i nesten fem måneder. Jeg er lykkelig. Jeg har et overskudd av energi. Jeg blir fortsatt trist, nervøs og redd, men innenfor en normal skala. Angstkvalmen er helt borte. Uansett hvor kjipt livet mitt føles, klarer jeg alltid å leve og jeg får meg gjennom hverdagen. Det er så mye lettere å være nær meg, enten det er som venn, familie eller kjæreste. Allikevel har pillene noen skumle bivirkninger. Jeg vet at oppførselen min har forandret seg. Jeg er roligere og mindre utagerende. Fantasien min har blitt dårligere, og jeg klarer ikke å være like lidenskapelig opptatt av ting som jeg var før. Jeg er mindre entusiastisk og påvirkes mindre av det som skjer rundt meg. Flere av disse forandringene er positive, men det føles likevel rart å vite at mange av personlighetstrekkene mine bare er skapt av kjemiske midler.

I tillegg bør jeg holde meg unna grapefruktjuice (ja, du leste riktig). Grapefrukt inneholder sertralin, så om man går på piller som inneholder sertralin kan man ikke få i seg for mye. Sertralin øker også effekten av alkohol, så man trenger ikke drikke mye før man blir full.

Så hvis du føler at du trenger antidepressiva, håper jeg du leser nøye gjennom dette innlegget. Du må selv vurdere om de negative bivirkningene er verdt de positive virkningene. Uansett ønsker jeg deg lykke til, og husk at du bare kan stille spørsmål i kommentarfeltet eller på uperfektejenter@gmail.com :)

Anna

Edit: Les gjerne kommentarene under også! Mange har delt sine egne erfaringer, og det står mye fint og viktig der :)

9 kommentarer

Sigrid

26.04.2013 kl.09:30

Wow, så godt å høre at du har fått en så positiv virkning av antidepressiva. Jeg har selv gått på det i flere år, og kjenner haugevis som gjør det samme, og ingen av dem har fått en så god effekt av SSRI som du beskriver. Det er jo også vanskelig å finne riktige type og merke medisiner, men det ser jo ut som dere traff rett på, på første forsøk. Du skal virkelig føle deg heldig, for mange bytter medisiner kontinuerlig i årevis uten hell. :-)

Jeg tror kanskje også at Placebo-effekten er noe som kan fremtre på nye brukere. At det kan fungerer fint en stund fordi man forventer at det skal gjøre det, men så etter en tid så går det ikke så bra lenger. Sier ikke at dette er tilfellet hos deg.

Mine egne erfaringer er at jeg har blitt skikkelig slapp og energiløs, tom, apatisk, føler verken glede eller sorg, lagt på meg, sover dårlig og en skikkelig hjernetåke som gjør at jeg egentlig ikke klarer å tenke eller formulere meg. Det er jo vanskelig å skille mellom om dette skyldes medisiner eller psyken også. Jeg slutta fordi hjernetåken ble for dominerende, og jeg følte egentlig bare de gjorde meg mer ulykkelig. Ser nå at de bare stabiliserte meg på minussiden, og at jeg uten kan komme både mye lengre ned og mye lengre opp.

Fint du skriver at medisiner burde være siste utvei. Helt enig. Du kan bli så fucked up av det at du ikke vet hvem du er lenger. :-)

Benedicte

26.04.2013 kl.11:30

Så fint å få lest om dette, legen har prøvd å få meg på slike piller siden september, men jeg har enda ikke tatt dem... vurderer det litt da, men er veldig redd for å miste det jeg brenner for og engasjementet mitt, da mistet jeg så mye av noe av det eneste jeg virkelig liker med meg selv ;) Så jeg får se, fint å få litt erfaringer med slike fra ulike personer.

Det jeg derimot har gjort, som jeg kan anbefale på det sterkeste, er å gå på kurs i depresjonsmestring, KID kurs. Selve kurset går over 8 uker, og er i seg selv gratis, men man betaler 500 kr for arbeidsboken man bruker. Det kurset har vært mye til hjelp for meg - man lærer seg å fange opp negative automatiske tanker man har uten å være klar over det, og å finne ut når på dagen man har det best\verst, og hvorfor. Og mye mye mye mer. Verdt å sjekke ut iallefall :)

Forfatterfruen Karen

26.04.2013 kl.12:27

Godt å høre om den gode effekten du fikk! Ikke alle får det, så det skal du sette pris på.

Men jeg følte litt for å kommentere dette:

"Da gikk jeg til fastlegen min, som ga meg resespten med en gang. Nå skal det sies at legen min allerede visste min historie med uttallige psykologer uten tegn til bedring. Forhåpentligvis ville jeg ikke fått tak i dem like lett ellers."

Da jeg høsten 2011 skjønte at atferden min ikke bare var et utslag av stress og normal tristhet, men faktisk noe jeg ikke hadde kontroll over og trengte hjelp til, gikk jeg til fastlegen min. Etter en konsultasjon på maks fem minutter sto jeg utafor med en resept i hånda. Og de pillene hadde jeg ingen erfaring med, jeg hadde heller ingen psykolog. Det var FARLIG. Medisinen gjorde meg ekstremt mye verre, og viste seg etter hvert å være helt feil for meg. Heldigvis fikk jeg til slutt hjelp og oppfølging hos et DPS, og medisin som passet.

Så dermed; ikke stol utelukkende på at legen vet best! Sørg for å få vurdering også av noen med spesialkompetanse på psykisk sykdom. Antidepressiva er ingenting man leker med. Og nettopp derfor er det også veldig, veldig bra at personlig erfaring deles på denne måten som du gjør her. Bra gjort:)

langveifrem

26.04.2013 kl.13:57

Så bra at du har hatt god effekt av medisinene! Effekten du beskriver er jo akkurat det man ønsker av effekt. Jeg går også på antidepressiva, og har gjort det siden i høst med stadig opptrapping, men vi ser liten effekt.. For noen uker siden trappet jeg opp til maksdose, men behandlerteamet så på det som for "risikabelt" på grunn av forverring og at depresjonen fikk økt intensitet, så jeg måtte trappe litt ned igjen. Uansett, jeg håper virkelig at jeg kan få samme virkning som deg en dag!

scarsfades

26.04.2013 kl.15:04

Det er bra at du fikk en så god effetkt av de. Jeg derimot funket ikke det så bra.. Jeg ble skikkelig kvalm og uvel i begynnelsen og var trøtt å slapp hele tiden, men det var jo bivirkningene. Etter som jeg gikk på dem ble jeg bare værre og værre når det gjaldt depresjonen. De gjorde bare at jeg ikke var redd for selvmord, jeg forsøkte selvmord to ganger, men failet.. jeg tokk overdose på piller begge gangene, den ene gangen på sobril og andre gangen zoloft. når får jeg lov til å få noe mer..

anantharika

26.04.2013 kl.16:58

Godt og informativt skrevet - og fint dersom du har det bedre.

Min erfaring er motsatt - jeg gikk på pillene i tre år og alt forverret seg. Det var vanskelig og se når jeg var midt i det, jeg trodde jeg hadde det bra. Men det var bare apatien. Jeg ødela alt for meg selv og for de rundt meg. Jeg mistet interessen for alt jeg brant for. Jeg klarte ikke å skrive lengre. Jeg sluttet å drømme. Jeg brydde meg ikke om noe. Legen økte bare dosen, og jeg begynte i tillegg å slite med både dødsangst og selvmordstanker. Jeg klarte ikke å tenke over det jeg gjorde, det var som om det ikke gikk an å gå i dybden - med verken tanker eller følelser. Det var som å bli holdt i livet på et vis, i et liv som ikke var mitt. Det var vanskelig da - og det var veldig skremmende å se tilbake på etter at jeg hadde sluttet på pillene (noe jeg gjorde brått, da jeg hadde bestemt meg for å ta livet av meg).

Det som reddet meg, var meditasjon og å jobbe med meg selv gjennom visualiseringsøvelser. Å lære meg å ta kontroll over tankene mine og snu de om. Meditasjon, natur og et sunt kosthold holder meg oppe, selv om jeg fortsatt kan kjenne at jeg har "evnen" til å ramle skikkelig ned. Det ligger i meg og jeg må hele tiden jobbe med det, på et vis. Men med litt øvelse holder man seg stabil og i kontroll, og kommer seg raskt opp dersom man snubler litt. Lærer man seg å tenke riktig vil du oppleve ekte lykke :)

Selvfølgelig vil alle ha ulik erfaring - men jeg kjenner ingen som har hatt positiv effekt av anti-dep. Jeg synes det er skummelt og at det blir gitt til pasienter for ofte og for lett. Svært unge pasienter får resepten rett i hånden, uten å ha prøvd andre typer behandling eller å få riktig informasjon og oppfølging. Jeg kan ikke skjønne hvorfor det skjer, legene vet jo at dette ikke er noen mirakelmedisin som vil fungere positivt på alle - heller tvert imot.

Forresten: Masse kred for åpenheten din. Det aller viktigste er å ikke skamme seg!, å ikke prøve å skjule det og gjøre det til en stor, stygg og farlig hemmelighet. Jeg er veldig for åpenhet. Jeg var yngre og dummere de årene jeg sleit som verst ;) - og dessverre hadde jeg også en blogg, der jeg forsøkte å skrive om det på en litt humoristisk måte og utleverte meg så til de grader. Jeg skulle helst sett at jeg ble holdt unna pcen de årene jeg gikk på medisiner og ikke hadde evne til å se konsekvensene av det jeg skreiv, men samtidig var det jo mye terapi i skrivingen. Og jeg eide ikke skam. ;) - Selvironi er også en veldig effektiv medisin!

Lykke til videre.

Ragni

28.04.2013 kl.14:02

Så utrolig flott at du skriver om dette!

For meg var antidepressiva absolutt siste utvei, begynte på dem rett før jul for et år siden, og gikk av igjen etter bare et par måneder. De endret meg totalt, både på godt og vondt. Jeg var nær å droppe ut på grunn av kraftig angst og depresjon, så legen skrev ut piller som en nødløsning. Han sørget for at jeg også hadde tilgang på psykolog, så jeg kunne få god oppfølging. Er veldig glad for akkurat det, tror at piller alene bare hadde fått meg til å sove bort dagene og isolere meg selv. Det første jeg merket av bivirkninger var likegyldighet, ensomhet og at hele verden ble litt "tåkete". I tillegg var jeg mye kvalm og svimmel.

Ved hjelp av piller klarte jeg å ta kollektivtransport igjen, og jeg fikk kommet meg til treningssenteret rett borti gata. Mestringsfølelse og fysisk aktivitet fikk meg tilbake på rett spor, så jeg hoppet av pillene igjen så snart som mulig. Da fikk jeg tilbake søvnrutinene mine, og fikk igjen kontakten med omverdenen.

Jeg fullførte det skoleåret, mye takket være antidepressiva, men bare fordi jeg fikk dem som en del av en kompleks "pakke" med hjelpemidler. Pillene alene tror jeg bare hadde gjort vondt verre.

Igjen: utrolig bra at du skriver om dette!

<3

E

09.12.2013 kl.23:00

Tusen takk for et veldig fint, viktig og velskrevet innlegg

Kenneth

11.02.2016 kl.13:43

Fint innlegg skal starte på det selv nå å veldig fint å lese om andres erfaringer

Skriv en ny kommentar

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits