Gjesteinnlegg - Søsteren min ble innlagt

I dag har vi et gjesteinnlegg fra en anonym jente på 19 år, som vil fortelle om hvordan det er å ha psykisk sykdom i nær familie. 

Jeg har en storesøster, som vi kaller for «Amalie». Da jeg gikk 1 vgs, så ble Amalie lagt inn på sykehus med diagnosen «depresjon» og «selvmordstanker». Dette tok knekken på familien min - tanken på at den ene datteren til mamma og pappa ligger inne og har prøvd å ta livet sitt. Det tok ca. 3 måneder før jeg fikk vite at ho var lagt inn der. Ingen i familien min, ikke min mor eller far eller Amalie hadde sagt dette til meg. Det gjorde meg sint, hvorfor skulle jeg få vite det? Det er min egen søster, som jeg er så glad i. Jeg skjønte at Amalie ikke sa noe, for ho var så flau over det, ho ville også på en måte beskytte meg. Når mamma og pappa sa det til meg, og forklarte hvorfor ho var blitt lagt inn, da knakk jeg sammen. Jeg løp opp på rommet, heiv meg ned i senga og gråt. Sparka, slo, skreik og alt. Hvorfor, hvorfor henne? 

Det gikk flere dager og jeg snakket ikke til mamma og pappa. De begynte å bli bekymra, det skjønner jeg, men jeg var fortsatt sure på dem. Plutselig så ringer Amalie meg og spør om det går bra. Jeg fortalte at det var forferdelig dårlig gjort å ikke fortelle det, men jeg skjønte det litt også. Vi snakket lenge, lengre enn vi pleide å gjøre når ho bodde hjemme.

Ho hadde nå ligget inne i ca. 1 år, så da jeg gikk i 2 vgs, da begynte problemene med meg. Jeg hadde ikke fortalt det til noen, jeg hadde ikke sagt et ord til mine nærmeste venner. Jeg hadde holdt det inne, all sorgen, sinnet og tårer. Har du noen gang gått et helt år, uten å gråte en gang? Det er tungt, veldig tungt. Jeg satt på rommet mitt på internatet, en av mine nærmeste venner kom inn og spurte om det gikk bra, for jeg hadde oppført meg veldig rart i det siste.

Om det går bra, tuller du med meg? Dette tenkte jeg, men selvfølgelig, som de fleste, svarte jeg "jada, alt bra med meg". Det gikk faktisk noen uker før jeg fortalte det til noen. Jeg husker ikke alt fra den dagen, men hva som fikk meg til å knekke husker jeg som om det var i går. Mamma hadde sendt meg en melding, der det sto "Vennen, du må ikke få panikk eller noe nå, men jeg må fortelle deg at Amalie er dårlig nå. Ho har prøvd igjen.. Glad i deg!" Jeg leste den meldinga tusen ganger. "Prøvd igjen"... det gikk inn på meg, jeg knakk. Jeg sa ingenting, jeg løp ut av klasserommet og bare knakk sammen. Jeg klarte ikke mer. Alle tårene, de kom endelig ut. 1 år med tårer, det er mye det.To av vennene mine kom etter meg, og spurte hva som hadde skjedd. Jeg fortalte alt, alt sammen som hadde skjedd. Sinne, sorgen, skuffelsen og ensomheten.

Det gikk lengre og lengre tid, og etter hvert så fant jeg ut at mamma og pappa ikke fortalte meg alt som skjedde med Amalie. Da kom sinnet tilbake, jeg klikka på mamma og pappa. Kjeftet dem ned, ville vite alt som skjedde, ALT, ingenting skulle bli utelatt. De fortalte at de hadde ikke sagt alt fordi de ville beskytte meg. Beskytte meg? Greit, den ser jeg, men jeg vil vite alt. Og sånn ble det, hver minste detalj fikk jeg vite og det gjør jeg enda.

 

Jeg har fortsatt litt problemer, men det er med meg selv. Gjennom denne tiden ho har ligget inne, så har jeg laget min egen lille «mørke verden». Det er der jeg «havner» når jeg er trist og bare vil ingenting. Jeg fantaserer om at vennene mine hater meg. Ingen liker meg, absolutt ingen. Denne verdenen er forferdelig. Jeg hater den, men den er bare inne i hodet mitt. Jeg klarer ikke å telle hvor mange ganger jeg har snakket med vennene mine om hvorfor de er sure på meg og de sier «hva faen, det er vi ikke?». De visste ikke om denne verdenen i starten, men jeg måtte si det til slutt. For jeg ødela nesten vennskapet mitt med alle sammen, og jeg kan ikke miste vennene mine. Det er de som gjør at jeg orker å stå opp om morgenen. Jeg er kjempe glad i vennene mine, og jeg er glad for at de er der for meg.

Det jeg prøver å si, det er at hvis det er noen som sliter med et eller anna, så ikke steng noen ute. Ikke steng alt inne, slipp det ut. Snakk med foreldre, venner, helsesøster osv. Bare snakk med noen, for det er ikke sunt å holde det inne og det gjør vondt.

Jeg har fortsatt problemer ja, men tanken på at det går bedre med Amalie og at ho blir frisk (det kommer til å ta tid før ho blir frisk, men ho vil og skal bli det!), det gjør at jeg klarer meg. At ho fortsatt lever og er min søster, det gjør så jeg klarer meg. Jeg er glad i henne og det komme jeg alltid til å være.

Jeg har til og med skaffet meg en tatovering. Jeg elsker den, og når jeg viste den til henne, så fikk ho tårer.



- Anonym

 

5 kommentarer

14.04.2013 kl.19:26

Sterk historie. For en modig ung dame som klarte seg igjennom en sånn opplevelse! Ønsker dem begge alt godt!

Anne-Helene

14.04.2013 kl.19:53

ååå veldig sterk historie!

Anne-Helene

14.04.2013 kl.19:54

ååå veldig sterk historie! det kunne vært min lillesøster som skrev dette.

Øyvind

15.04.2013 kl.22:29

Typisk foreldre å skulle "skåne" eller "beskytte" barn og unge. Når skal folk skjønne at det bare fører til mer bekymring?

Beth

16.04.2013 kl.23:22

stå på!

Skriv en ny kommentar

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits