Post-mattetentamen-filosofi

(OBS! Flott at så mange har likt dette innlegget, men jeg er ikke en av dem. Dette ble skrevet i matematikkrus og jeg kunne aldri funnet på å si noe lignende i edru tilstand. Vil bare understreke at dette er syrefilosofi og langt ifra politikk. Det er bare så rart å tenke på at det er sånn det er, det betyr ikke at jeg vil gjøre noe med det eller at jeg skal kaste stein på stortinget. Jeg liker karaktersystemet. Jeg liker skolen. Det jeg prøvde å si var at vi må la skolen ta en større plass i livene våre og ikke bare la det være en endeløs kamp for å få et så høyt snitt som mulig. Tror jeg.)

Nå er jeg nettopp ferdig med mattetentamen for siste gang i mitt liv. Det gikk overraskende bra! Jeg har nemlig ikke fulgt med i en eneste mattetime i hele år og måtte derfor lære meg hele pensumet i går. Anbefales ikke, men det gikk. Tror jeg.

Mens jeg satt der begynte jeg å tenke på hvordan det gikk sånn her. På ungdomsskolen gikk jeg ut med 5,7 i snitt og fikk en lekende lett 6er i matematikk. Nå må jeg slite for å stå i flere fag, og er fornøyd med en 4er. Men hva betyr det, egentlig?

Jeg begynte å tenke på det vesle arket vi fikk utdelt siste skoledag i tiende klasse. Et hvitt ark med tolv tall på. Bak disse tallene skjulte det seg hardt arbeid, latter, venner, kjærester, depresjoner, selvmordsforsøk, fyrverkeri i klasserommene, iskrem i friminuttene, skiturer og gråt. Tre år av mitt liv oppsummert med tolv enkle tall. Ifølge disse tallene var jeg et oppegående, klokt og selvstendig menneske som femtenåring. I virkeligheten hadde jeg nettopp blitt skrevet ut fra Gaustad psykriatiske sykehus.



Anna anno 2010. Flinkest og dårligst av alle på hele skolen samtidig.

Og hva med vitnemålet jeg skal få neste år? Tretten års skolegang oppsummert med en snittkarakter. Hele oppveksten min, alt jeg kan huske, alle valgene jeg har tatt og alt arbeidet jeg har gjort på et eneste hvitt ark. Jeg har ikke tatt noen andre matteprøver dette året, så karakteren jeg får på denne tentamenen blir standpunkt. Jeg lurer på om jeg vil huske det når jeg ser det lille tallet. Om jeg vil huske hvordan jeg våknet opp søndag morgen, åpnet boka og begynte å lese. At jeg fikk godteri av moren min og hjelp av kjæresten min. At da jeg endelig kunne lukke boka på kvelden, da var jeg så sliten at jeg bare klarte å ligge på sofaen, se på Sex og Singelliv og le. Ti timers arbeid i går og fem timers arbeid i dag, klemt inn i et fnugg i et parantes på et ark i en mappe i en skuff i en kommode i et hjørne for all evighet. Det er altså dette vi baserer livene våre på.

Dette er slettes ikke et politisk innlegg mot karakterer. Da jeg gikk ut av barnehagen, fikk jeg en hel mappe full av bilder og tekster som sa hva jeg hadde brukt de siste tre årene på. Jeg krever aldeles ikke å få det samme fra videregående. Men tenk, da. Hva er det vi gjør med barndommen vår? Vi bruker opptil åtte-ni timer daglig på å overleve en evig strøm av informasjon før vi endelig kan gjøre det vi faktisk vil gjøre på kveldene, i helgene, i ferien. I tretten år blir vi lært alt det staten mener et dannet menneske må kunne. Hvor mye husker vi egentlig? I morgen har jeg sannsynligvis glemt alt om kumulative relative frekvenser, boksplott, potenser og modellering. Foreldregenerasjonen husker ikke engang og/å-regelen.

Jeg ønsker å snakke om skolen. Jeg vil ikke glemme alt jeg har lært, og jeg vil i hvert fall ikke glemme alt jeg har opplevd. Om du vil det eller ei, så er skolen en helt gigantisk, altoppslukende del av livene våre som norske ungdommer. Vi slipper ikke unna. Så hvorfor ikke delta aktivt? Hvorfor ikke la det lille tallet på den beskjedne lappen bety noe mer?

Og tro det eller ei, men jeg syntes det var skikkelig gøy å ha mattetentamen i dag. Jeg følte meg skikkelig flink. Det var spennende. Men jeg er nok bare hjernevasket av karakterpresset. Har blitt myk i hjernen av for mye brøk. I morgen er det vel tilbake til frenetisk padling på overflaten av karakterer, lekser, bøker, tekster, oppgaver og tom informasjon igjen.

Anna

Fortell meg din skolehistorie i kommentarene!

P.S. Var flere som lurte på om jeg kunne legge ut klipp fra Vaginamonologene. Jeg vet at noen har filmet, men jeg har ikke fått tak i disse klippene (legger dem ut om jeg kan!) I mellomtiden kan dere bare søke på The Vagina Monologues. Vaginamonologene er et veldig kjent stykke som har blitt satt opp tusenvis av ganger over hele kloden, så det er en del engelske klipp å se på nettet :)

11 kommentarer

Hei,hei:-)Titter bare innom og vil ønske deg en fin Mandag:-)Kom gjerne og titt innom bloggen min en tur i dag:-)

iselinilsen

08.04.2013 kl.13:49

ÅÅ SER OPP TIL DEG FINAA

acristy

08.04.2013 kl.14:56

Så bra skrevet! Jeg kjenner meg igjen ettersom jeg skal snart gå ut av ungdomsskolen. Og selv om jeg ikke alltid skjønner hvorfor, men ærlig talt så liker jeg skole. Jeg liker å ha mulighet til å få utdelt tonnevis av informasjon og deretter bli testet på hvor mye av det jeg har klart å huske. Og selv om karaktersystemet er noe som blir klaget på stadig vekk, er jeg overrasket på hvor beskyttende jeg er overfor det. Jeg synes at vi trenger det. Og spesielt nå så føler jeg presset, jeg gjør virkelig det. Men for meg så virker det så mye mer motiverende enn noe annet som jeg kunne tenkte meg.

Jeg er enig i at det er rart hvor mye som blir oppsummert i et tall, men jeg synes det former oss som mennesker. Det er jo tross alt opp til hver enkel å gjøre de årene vi tilbringer på skolen minneverdige, og ikke minst måten vi velger å beholde disse minnene på. C:

mathilde

08.04.2013 kl.16:01

åherregud eg er så einig i alt du skriv!! Det er så rart korleis Noreg tvingar på oss informasjon. Det er mykje av det som er interresant, men problemet er at det ikkje er (valg)fritt. Men så kunne ein jo hatt ein evig debatt om skulegong då, for det finst jo dei som ikkje VIL lære noko.

Rebecca

08.04.2013 kl.16:55

Veldig bra skrevet Anna! Du er virkelig flink, uavhengig av hvordan tallene på arkene blir seende ut til slutt.

Min skolehistorie er ganske lang, siden jeg snart er ferdig med de 13 årene på skolebenken. Jeg er en av de som tilsynelatende klarer alt uten anstrengelse (men tro meg, det ligger mye jobb bak!), noe som skaper misunnelse hos en del andre. Jeg prøver så godt jeg kan å hjelpe de som er mindre flink enn meg, men med minimale pedagogiske evner og en tålmodighet som knapt kan registreres er det ikke så enkelt. Jeg får likevel dårlig samvittighet hver gang jeg "enkelt" får en 6-er, eller blir misfornøyd med en 5+, mens noen av venninnene mine får 3-ere og 4-ere, og jubler for det. Siden jeg alltid har hatt slike karakterer, legger jeg et voldsomt press på meg selv for å fortsette slik. Greier jeg det ikke, knekker jeg sammen. Man kan se på hele meg i flere dager hvis det har gått dårlig på en prøve. Dette forsøker jeg å fikse på, for jeg vil ikke at karakterene skal definere meg som menneske. Jeg vil ikke bygge selvtilliten min på et eller flere små tall, når det er så lett at disse blir lavere enn det man vil.

Problemet med skolen er at ofte skal alle presses gjennom det samme, lille hullet. Ikke alle passer inn, noe som gjerne vises på karakterene. Det burde likevel ikke avgjøre hvordan man ser på seg selv. Alle er verdt like mye, om de står eller stryker i et fag. Folk er forskjellige, noe skolesystemet ikke alltid tar hensyn til. For all del, karakterer bør være viktige, men ikke så viktig at man lar alt annet stoppe opp. Det finnes viktigere ting i livet. Som du skrev, hva husker vi etterpå uansett? Livet bør leves, også utenom skolen.

Meg

08.04.2013 kl.19:28

Pff... ja. Jeg går nå i 8. klasse, og har det ganske jævlig. Jada jada, sutring much. Drit i det. Har alltid vert skoleflink, 5,5 i snitt, sånn greit populær, "Multitalent", og masse venner. Alt har vert fint hjemme. Har vert frisk og aktiv gjennom hele oppveksten. Det er vel en av grunnene til at jeg hater meg selv for å ha det jævlig. Har ingen grunn til det. Hver dag er et slit. Stå opp, skole, falsk latter, falske smil, hjem, ingenting. Har diagnosen "Alvorlig deprimert med mulig utvikling til psykose". Det var næyaktig det de sa til meg, på sjukehuset. Hvem skulle tro det? At vindunderbarnet skulle bli smågal? Ikke jeg. Ikke familie. Lærere. Venner. Men sånn ble det. Hver dag blir jeg minnet på at jeg er... spesiell. eller litt gal. kall meg hva du vil. Men arrene minner meg på det. Gud som jeg savner smerten, å rømme fra det mentale og inn i det fysiske. Men det er ikke et alternativ lenger. Ikke når foreldre stadig ser etter nye sår. Argh, vet ikke hva jeg skal gjøre. Medisiner, samtaler, klemmer, støttende ord. Men ingenting hjelper! Hver dag minner jeg meg selv på hva John Lennon en gang sa ; "Everthing will be ok in the end. If it`s not ok, it´s not the end"

08.04.2013 kl.20:32

Jeg haaaater skolen. Hater alt med det. Lærerne irriterer, når de skal bestemme over meg. Jeg har 4,2 i snitt, men jeg vet at jeg kan mye bedre. Det er bare det at jeg er så trøtt hele tiden, og klarer aldri og konsentrere meg om noen ting. Jeg har sovnet flere ganger på skolen. Og da begynner lærerne å klage på at jeg ikke prøver en gang! Jeg liker fagene der jeg kan bevege- og utrykke meg, sånn som gym, kunst & håndverk og musikk. Dette er siste året mitt på ungdomsskolen, og jeg føler meg veldig stresset på grunn av karakterene. Alle forventer så mye av meg. Det er ikke alt som er like lett å lære, og det jeg ikke er interessert i klarer jeg ikke å lære.

Kristin Storrusten

09.04.2013 kl.10:09

Fine tanker! Sånn fra mitt synspunkt (ferdig med ungdomsskole, vgs og mastergrad) kan jeg si at du aldri vil bli bedømt bare ut fra de 20 tallene på et hvitt ark. Det er et greit og nødvendig utgangspunkt, men som du sier ? det er erfaringene bak som virkelig teller. Eh, ja, sånn bortsett fra Samordna opptak, da. Men i jobbsøknader og alt senere ? et hvitt ark PLUSS erfaringene.

Matmah

09.04.2013 kl.21:12

Jeg har aldri tenkt det på den måten, at det ligger så utrolig mye bak et tall. For meg er det bare et tall, men nå har det tallet en historie.

Solveig

10.04.2013 kl.16:19

Jeg føler jeg ikke har noen veldig spesielle skolehistorier. Jeg er vel i det stadiet hvor jeg tenker "ååh, skole er noe piss, hater skole, jeg vil heller råtne enn å gå på skolen" osv fordi jeg er så lei, og jeg holder på med siste året på ungdomsskolen. Tror det er mest fordi jeg er så veldig usikker på meg selv og alt det der, med at jeg ikke klarer ting (selv om jeg vet veldig godt at jeg gjør det, og at jeg faktisk har ganske gode karakterer, om jeg bare prøver), også blir jeg så sliten av å tenke så mye negativt, også blir jeg så lei av folkene der, også blir skolen bare den delen av dagen som sliter meg ut. Forhåpentligvis så blir det litt bedre når jeg starter på vgs, når det blir ny skole, ny klasse, og nye lærere og alt sånn, selv om jeg føler jeg bare vil krølle meg sammen med tanken.

Øyvind

10.04.2013 kl.17:27

Har allerede lagt ut min skolehistorie på bloggen min.. men likte innlegget her, både at du er så åpen om at du har det tøft og det du sier om at skolen . Syns selv at skolen burde bruke mer tid på å lære oss om livet, ikke bare matte, atomer, middelalderimperier og nynorske diktere. Er jo mye av det som er interessant og viktig, men 99% av det går jo i glemmeboken som du sier;).

Klem!

"Hver dag minner jeg meg selv på hva John Lennon en gang sa ; "Everthing will be ok in the end. If it`s not ok, it´s not the end""

Var det han som sa det? Takk, nå vet jeg hvor yndlingssitatet mitt kommer fra ;p

Skriv en ny kommentar

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits