Post-mattetentamen-filosofi

(OBS! Flott at s mange har likt dette innlegget, men jeg er ikke en av dem. Dette ble skrevet i matematikkrus og jeg kunne aldri funnet p si noe lignende i edru tilstand. Vil bare understreke at dette er syrefilosofi og langt ifra politikk. Det er bare s rart tenke p at det er snn det er, det betyr ikke at jeg vil gjre noe med det eller at jeg skal kaste stein p stortinget. Jeg liker karaktersystemet. Jeg liker skolen. Det jeg prvde si var at vi m la skolen ta en strre plass i livene vre og ikke bare la det vre en endels kamp for f et s hyt snitt som mulig. Tror jeg.)

N er jeg nettopp ferdig med mattetentamen for siste gang i mitt liv. Det gikk overraskende bra! Jeg har nemlig ikke fulgt med i en eneste mattetime i hele r og mtte derfor lre meg hele pensumet i gr. Anbefales ikke, men det gikk. Tror jeg.

Mens jeg satt der begynte jeg tenke p hvordan det gikk snn her. P ungdomsskolen gikk jeg ut med 5,7 i snitt og fikk en lekende lett 6er i matematikk. N m jeg slite for st i flere fag, og er fornyd med en 4er. Men hva betyr det, egentlig?

Jeg begynte tenke p det vesle arket vi fikk utdelt siste skoledag i tiende klasse. Et hvitt ark med tolv tall p. Bak disse tallene skjulte det seg hardt arbeid, latter, venner, kjrester, depresjoner, selvmordsforsk, fyrverkeri i klasserommene, iskrem i friminuttene, skiturer og grt. Tre r av mitt liv oppsummert med tolv enkle tall. Iflge disse tallene var jeg et oppegende, klokt og selvstendig menneske som femtenring. I virkeligheten hadde jeg nettopp blitt skrevet ut fra Gaustad psykriatiske sykehus.



Anna anno 2010. Flinkest og drligst av alle p hele skolen samtidig.

Og hva med vitnemlet jeg skal f neste r? Tretten rs skolegang oppsummert med en snittkarakter. Hele oppveksten min, alt jeg kan huske, alle valgene jeg har tatt og alt arbeidet jeg har gjort p et eneste hvitt ark. Jeg har ikke tatt noen andre matteprver dette ret, s karakteren jeg fr p denne tentamenen blir standpunkt. Jeg lurer p om jeg vil huske det nr jeg ser det lille tallet. Om jeg vil huske hvordan jeg vknet opp sndag morgen, pnet boka og begynte lese. At jeg fikk godteri av moren min og hjelp av kjresten min. At da jeg endelig kunne lukke boka p kvelden, da var jeg s sliten at jeg bare klarte ligge p sofaen, se p Sex og Singelliv og le. Ti timers arbeid i gr og fem timers arbeid i dag, klemt inn i et fnugg i et parantes p et ark i en mappe i en skuff i en kommode i et hjrne for all evighet. Det er alts dette vi baserer livene vre p.

Dette er slettes ikke et politisk innlegg mot karakterer. Da jeg gikk ut av barnehagen, fikk jeg en hel mappe full av bilder og tekster som sa hva jeg hadde brukt de siste tre rene p. Jeg krever aldeles ikke f det samme fra videregende. Men tenk, da. Hva er det vi gjr med barndommen vr? Vi bruker opptil tte-ni timer daglig p overleve en evig strm av informasjon fr vi endelig kan gjre det vi faktisk vil gjre p kveldene, i helgene, i ferien. I tretten r blir vi lrt alt det staten mener et dannet menneske m kunne. Hvor mye husker vi egentlig? I morgen har jeg sannsynligvis glemt alt om kumulative relative frekvenser, boksplott, potenser og modellering. Foreldregenerasjonen husker ikke engang og/-regelen.

Jeg nsker snakke om skolen. Jeg vil ikke glemme alt jeg har lrt, og jeg vil i hvert fall ikke glemme alt jeg har opplevd. Om du vil det eller ei, s er skolen en helt gigantisk, altoppslukendedel av livene vre som norske ungdommer. Vi slipper ikke unna. S hvorfor ikke delta aktivt? Hvorfor ikke la det lille tallet p den beskjedne lappen bety noe mer?

Og tro det eller ei, men jeg syntes det var skikkelig gy ha mattetentamen i dag. Jeg flte meg skikkelig flink. Det var spennende. Men jeg er nok bare hjernevasket av karakterpresset. Har blitt myk i hjernen av for mye brk. I morgen er det vel tilbake til frenetisk padling p overflaten av karakterer, lekser, bker, tekster, oppgaver og tom informasjon igjen.

Anna

Fortell meg din skolehistorie i kommentarene!

P.S. Var flere som lurte p om jeg kunne legge ut klipp fra Vaginamonologene. Jeg vet at noen har filmet, men jeg har ikke ftt tak i disse klippene (legger dem ut om jeg kan!) I mellomtiden kan dere bare ske p The Vagina Monologues. Vaginamonologene er et veldig kjent stykke som har blitt satt opp tusenvis av ganger over hele kloden, s det er en del engelske klipp se p nettet :)

11 kommentarer

Hei,hei:-)Titter bare innom og vil nske deg en fin Mandag:-)Kom gjerne og titt innom bloggen min en tur i dag:-)

iselinilsen

08.04.2013 kl.13:49

SER OPP TIL DEG FINAA

acristy

08.04.2013 kl.14:56

S bra skrevet! Jeg kjenner meg igjen ettersom jeg skal snart g ut av ungdomsskolen. Og selv om jeg ikke alltid skjnner hvorfor, men rlig talt s liker jeg skole. Jeg liker ha mulighet til f utdelt tonnevis av informasjon og deretter bli testet p hvor mye av det jeg har klart huske. Og selv om karaktersystemet er noe som blir klaget p stadig vekk, er jeg overrasket p hvor beskyttende jeg er overfor det. Jeg synes at vi trenger det. Og spesielt n s fler jeg presset, jeg gjr virkelig det. Men for meg s virker det s mye mer motiverende enn noe annet som jeg kunne tenkte meg.

Jeg er enig i at det er rart hvor mye som blir oppsummert i et tall, men jeg synes det former oss som mennesker. Det er jo tross alt opp til hver enkel gjre de rene vi tilbringer p skolen minneverdige, og ikke minst mten vi velger beholde disse minnene p. C:

mathilde

08.04.2013 kl.16:01

herregud eg er s einig i alt du skriv!! Det er s rart korleis Noreg tvingar p oss informasjon. Det er mykje av det som er interresant, men problemet er at det ikkje er (valg)fritt. Men s kunne ein jo hatt ein evig debatt om skulegong d, for det finst jo dei som ikkje VIL lre noko.

Rebecca

08.04.2013 kl.16:55

Veldig bra skrevet Anna! Du er virkelig flink, uavhengig av hvordan tallene p arkene blir seende ut til slutt.

Min skolehistorie er ganske lang, siden jeg snart er ferdig med de 13 rene p skolebenken. Jeg er en av de som tilsynelatende klarer alt uten anstrengelse (men tro meg, det ligger mye jobb bak!), noe som skaper misunnelse hos en del andre. Jeg prver s godt jeg kan hjelpe de som er mindre flink enn meg, men med minimale pedagogiske evner og en tlmodighet som knapt kan registreres er det ikke s enkelt. Jeg fr likevel drlig samvittighet hver gang jeg "enkelt" fr en 6-er, eller blir misfornyd med en 5+, mens noen av venninnene mine fr 3-ere og 4-ere, og jubler for det. Siden jeg alltid har hatt slike karakterer, legger jeg et voldsomt press p meg selv for fortsette slik. Greier jeg det ikke, knekker jeg sammen. Man kan se p hele meg i flere dager hvis det har gtt drlig p en prve. Dette forsker jeg fikse p, for jeg vil ikke at karakterene skal definere meg som menneske. Jeg vil ikke bygge selvtilliten min p et eller flere sm tall, nr det er s lett at disse blir lavere enn det man vil.

Problemet med skolen er at ofte skal alle presses gjennom det samme, lille hullet. Ikke alle passer inn, noe som gjerne vises p karakterene. Det burde likevel ikke avgjre hvordan man ser p seg selv. Alle er verdt like mye, om de str eller stryker i et fag. Folk er forskjellige, noe skolesystemet ikke alltid tar hensyn til. For all del, karakterer br vre viktige, men ikke s viktig at man lar alt annet stoppe opp. Det finnes viktigere ting i livet. Som du skrev, hva husker vi etterp uansett? Livet br leves, ogs utenom skolen.

Meg

08.04.2013 kl.19:28

Pff... ja. Jeg gr n i 8. klasse, og har det ganske jvlig. Jada jada, sutring much. Drit i det. Har alltid vert skoleflink, 5,5 i snitt, snn greit populr, "Multitalent", og masse venner. Alt har vert fint hjemme. Har vert frisk og aktiv gjennom hele oppveksten. Det er vel en av grunnene til at jeg hater meg selv for ha det jvlig. Har ingen grunn til det. Hver dag er et slit. St opp, skole, falsk latter, falske smil, hjem, ingenting. Har diagnosen "Alvorlig deprimert med mulig utvikling til psykose". Det var nyaktig det de sa til meg, p sjukehuset. Hvem skulle tro det? At vindunderbarnet skulle bli smgal? Ikke jeg. Ikke familie. Lrere. Venner. Men snn ble det. Hver dag blir jeg minnet p at jeg er... spesiell. eller litt gal. kall meg hva du vil. Men arrene minner meg p det. Gud som jeg savner smerten, rmme fra det mentale og inn i det fysiske. Men det er ikke et alternativ lenger. Ikke nr foreldre stadig ser etter nye sr. Argh, vet ikke hva jeg skal gjre. Medisiner, samtaler, klemmer, stttende ord. Men ingenting hjelper! Hver dag minner jeg meg selv p hva John Lennon en gang sa ; "Everthing will be ok in the end. If it`s not ok, its not the end"

08.04.2013 kl.20:32

Jeg haaaater skolen. Hater alt med det. Lrerne irriterer, nr de skal bestemme over meg. Jeg har 4,2 i snitt, men jeg vet at jeg kan mye bedre. Det er bare det at jeg er s trtt hele tiden, og klarer aldri og konsentrere meg om noen ting. Jeg har sovnet flere ganger p skolen. Og da begynner lrerne klage p at jeg ikke prver en gang! Jeg liker fagene der jeg kan bevege- og utrykke meg, snn som gym, kunst & hndverk og musikk. Dette er siste ret mitt p ungdomsskolen, og jeg fler meg veldig stresset p grunn av karakterene. Alle forventer s mye av meg. Det er ikke alt som er like lett lre, og det jeg ikke er interessert i klarer jeg ikke lre.

Kristin Storrusten

09.04.2013 kl.10:09

Fine tanker! Snn fra mitt synspunkt (ferdig med ungdomsskole, vgs og mastergrad) kan jeg si at du aldri vil bli bedmt bare ut fra de 20 tallene p et hvitt ark. Det er et greit og ndvendig utgangspunkt, men som du sier ? det er erfaringene bak som virkelig teller. Eh, ja, snn bortsett fra Samordna opptak, da. Men i jobbsknader og alt senere ? et hvitt ark PLUSS erfaringene.

Matmah

09.04.2013 kl.21:12

Jeg har aldri tenkt det p den mten, at det ligger s utrolig mye bak et tall. For meg er det bare et tall, men n har det tallet en historie.

Solveig

10.04.2013 kl.16:19

Jeg fler jeg ikke har noen veldig spesielle skolehistorier. Jeg er vel i det stadiet hvor jeg tenker "h, skole er noe piss, hater skole, jeg vil heller rtne enn g p skolen" osv fordi jeg er s lei, og jeg holder p med siste ret p ungdomsskolen. Tror det er mest fordi jeg er s veldig usikker p meg selv og alt det der, med at jeg ikke klarer ting (selv om jeg vet veldig godt at jeg gjr det, og at jeg faktisk har ganske gode karakterer, om jeg bare prver), ogs blir jeg s sliten av tenke s mye negativt, ogs blir jeg s lei av folkene der, ogs blir skolen bare den delen av dagen som sliter meg ut. Forhpentligvis s blir det litt bedre nr jeg starter p vgs, nr det blir ny skole, ny klasse, og nye lrere og alt snn, selv om jeg fler jeg bare vil krlle meg sammen med tanken.

yvind

10.04.2013 kl.17:27

Har allerede lagt ut min skolehistorie p bloggen min.. men likte innlegget her, bde at du er s pen om at du har det tft og det du sier om at skolen . Syns selv at skolen burde bruke mer tid p lre oss om livet, ikke bare matte, atomer, middelalderimperier og nynorske diktere. Er jo mye av det som er interessant og viktig, men 99% av det gr jo i glemmeboken som du sier;).

Klem!

"Hver dag minner jeg meg selv p hva John Lennon en gang sa ; "Everthing will be ok in the end. If it`s not ok, its not the end""

Var det han som sa det? Takk, n vet jeg hvor yndlingssitatet mitt kommer fra ;p

Skriv en ny kommentar

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits