Mat

Elise liker kroppen sin, og det er jeg stolt av. Jeg er glad på hennes vegne, for det er slettes ikke så lett som det virker. De fleste klarer det ikke. Det er helt greit. Jeg klarer det heller ikke.

Oftere og oftere liker jeg det jeg ser i speilet. Men ikke ofte nok. Jeg har ikke en kropp som lar meg gjøre fantastiske ting. Og det er på grunn av mat. Mat, mat, mat. Om jeg kunne fjerne et menneskelig behov, et begrep fra jordas overflate, så ville det vært mat. Jeg misliker hele konseptet.

Siden tiende klasse har jeg hatt en koselig sak kalt nervøs kvalme. I stressende situasjoner klarer jeg ikke å spise. Om jeg er nervøs,  har sommerfugler i magen, spent, lei meg, sint eller til og med veldig glad, låser magen min seg.

Den første gangen dette skjedde, gikk jeg flere dager uten å spise noe som helst. Jeg prøvde, men maten satt seg fast i halsen og    kom opp igjen med en gang.

La meg bare si det: Spy suger. Det er en av de verste kroppsfunksjonene jeg vet om. Og jeg vet hva jeg snakker om. I løpet av de siste årene har jeg spydd på t-banen, på TO første-dater (hvorav den ene bokstavelig talt var PÅ daten min), på isen på Valle Hovin, på Øyafestivalen, i en taxi. Jeg tror det desidert verste stedet å spy var på vei hjem fra skolen, liggende på bakken med klassekameratene mine stående rundt meg og le. På den lyse siden kunne det egentlig ikke bli verre, så jeg sluttet å bekymre meg for dårlige hårdager resten av året.

Uansett, etter en kort stund med bevisstløshet forsto jeg at jeg trengte mat for å leve. Jeg lette gjennom kjøleskapet og matbutikkene etter noe, hva som helst, jeg kunne klare å holde nede. De neste tre månedene levde jeg stort sett på yoghurt og potetsalat. Jeg har alltid vært tynn, men da sommerferien startet i 2011 viste vekten 38 kilo. Så dro jeg til USA en måned, og blandingen av avslapning, følelsen av å være den kuleste i verden, og DIGG MAT kurerte meg. Trodde jeg. Men med jevne mellomrom kommer det tilbake.

Jeg har blitt vant til det. Med en gang kvalmen kommer, blir jeg ofte lamslått i noen dager. For en uke siden brukte jeg to dager på en smoothie. Men jeg vet hva jeg skal gjøre. Trekker meg tilbake, slapper av, fokuserer på hva jeg faktisk klarer å få i meg. Denne gangen var det tomatsuppe. Posesuppe, hjemmelagd suppe, Rett-i-Koppen, Toro, tomatsuppe med pasta og urter, tomatsuppe med egg, tomatsuppe med makaroni. Fortsatt spiser jeg ikke annet til middag, men jeg har begynt å spise en lunsj bestående av ristet brød med HaPå. Sakte, men sikkert går det bedre før jeg til slutt går tilbake til mitt vanlige kosthold. Som ikke egentlig er særlig sunt, det heller.

Jeg liker ikke mat. Jeg liker ikke å lage mat, jeg liker ikke å spise mat, jeg klarer ikke å spise mat. Derfor er jeg tynn. (Vel, det og litt gener.) Det betyr ikke at jeg er sunn. Jeg blir svimmel, utslitt og klarer ikke å konsentrere meg. Det gjør vondt å stå og gå og ligge.

Allikevel er det mitt tomrom mellom lårene unge jenter higer etter. Det er min flate mage jeg ser på reklameplakater hvor enn jeg snur meg. Jeg hører ofte hvor fin kroppen min er. Så klart, det er alltid fint med komplimenter, men jeg er redd for at mange av dem kommer på helt feil grunnlag. Sunnhet er på innsiden. Både min og Elise sin kropp kunne vært sunne. Vi kunne begge vært usunne. Men vi lever i et samfunn hvor tynnhet er synonymt med sunnhet. Hvor folk trener og legger om dietten sin for å gå ned i vekt, ikke for å bli sterkere og friskere. La meg bare få si det så tydelig som mulig: HELSE OG VEKT HAR SVÆRT LITE MED HVERANDRE Å GJØRE.



Mat er vanskelig. Jeg skulle ønske at jeg kunne avslutte dette innlegget med å fikse det, med å gjøre mat enkelt og greit, men det er ikke sånn. Det eneste jeg kan si er lykke til. Lykke til i denne verdenen, hvor det aller mest nødvendige også har blitt det mest skambelagte og hysteriske. Så kan vi bare håpe at barnebarna våre kan telle stjerner på himmelen istedet for kalorier.

Hvordan er ditt forhold til mat?

Anna

(Tegneseriestripa er fra en serie som heter Veslemøy)

18 kommentarer

Anonym

25.02.2013 kl.15:50

Jeg sliter med mat... Jeg sliter ofte med trangen til å kaste opp på grunn av tanken på at jeg legger på meg, men før i tiden hadde jeg perioder hvor jeg spiste mye og andre hvor jeg ikke spiste i det hele tatt.

Jeg har fortsatt sånne perioder, men nå har jeg de mye kortere og mer intensive. Som når jeg vil ha mat, spiser jeg MASSE. Og når jeg ikke vil... da kan jeg fint gå en uke på kun en brødskive eller lignenede.

Just me :)

25.02.2013 kl.16:43

Det er bra du er åpen om det :)

Jeg hadde tenkt til å si at jeg ikke bryr meg om hva jeg spiser. Men det gjør jeg. Jeg er opptatt av å ha et sunt og variert kosthold.

Nå hadde jeg tenkt til å si at jeg ikke er redd for å legge på meg (ikke at det er noe galt i det), men det er jeg.

Jeg har alltid vært tynn uansett hva jeg spiste, så når jeg begynte å få litt mer fett på kroppen, ble jeg livredd. Redd for å bli mobbet. Redd for at jeg kanskje ikke følte meg komfortabel i bikini om sommeren.

Jeg hadde tenkt til å skrive at jeg har det helt fint i forhold til mat, fordi jeg ikke ville si sannheten. Jeg ville ikke engang si den til meg selv.

Det kan hende jeg klarer å overbevise meg selv om at jeg faktisk er vakker uansett hvor mye jeg veier. Men det kan også hende jeg ikke kommer til å gjøre noe med det, bare lar problemet være der, under overflaten.

kaninhjerte

25.02.2013 kl.19:26

Jeg spiser utrolig mye, men får alltid dårlig samvittighet for hva jeg stapper i meg, og det er utrolig vanskelig, for da nyter jeg liksom ikke maten ordentlig. Nå i det siste har jeg ikke spist så mye grunnet depresjon.

Ingvild

25.02.2013 kl.20:06

jeg har også kastet opp på date :)

meg

25.02.2013 kl.20:09

mat er digg :)

Helene Dalland

25.02.2013 kl.20:19

Jeg er en sunnhetsfreak som døtter i seg hvetegress, grønn te, bær, frukt, grønnsaker, proteiner, herbalife, og som innimellom elsker godteri. Ofte våkner jeg plutselig midt på natta dønn sulten og må ha noe mat der og da. Elsker å trene aerobic, kondis og styrke, og liker å kjenne meg sterkest mulig. ....ellers vil jeg skrive til dere at dere har en av de beste bloggene. Jeg er feminist og kjenner på at jeg blir lei av all klaginga på den fremmede hijaben her til lands, når vi norske damer har TO hijaber her ... B og H! Kun for å ta hensyn til menn svetter vi klamme inni bhene våre på sommern, mens mennene strutter rundt toppløse med to vorter vi ikke engang vet riktig hva er laget til engang.. For vi får bot hvis vi gjør det samme som mannfolka og går toppløse nedover en eller annen gågate... Enda brystene våre iallefall har en funksjon, skal vi altså skamme oss over dem og gjemme dem. Hvorfor muslimsk hijab? -for å ikke hisse opp menn med hår. Hvorfor bh ? -for å ikke hisse opp menn med to bryster ...to matfat... Stå på damer, jeg digger at akkurat dere blogger :-)

Tonje

25.02.2013 kl.22:17

Jeg liker mat og hater å være sulten, men for en måned siden fikk jeg cøliaki (tåler ikke hvetemel) og alt ble snudd på hodet, nytt brød, ikke mer vanlige boller og kaker. Alt må plutselig være spesiallagd. Brødet er det verste å leve med. Det må tines vær morgen i mikroen ellers blir det tørt og ekkelt. Det er ikke egentlig noe godt hvis ikke det tines sakte og har på rett pålegg. Frokosten er ille, men jeg er jo sulten. Lunchen er heldigvis bedre da er brødet godt, middagen er som før. Og ellers lever jeg på riskaker og epler

Det verste er å spise ute, med venner. Jeg må passe på alt, maten blir altoppslukende og det må ikke inneholde hvete, som i saus og boller. Da lever jeg på snickers og sjokolademelk.

Ingebjørg

25.02.2013 kl.22:18

Jeg digger bloggen deres! Liker at dere er helt ærlige, selv om et tema som dette.

Uten mat og drikke dør helten

25.02.2013 kl.22:36

Et godt tema!

En sunn kropp er ikke nødvendigvis en tynn kropp, som du skriver. Et sunt menneske deler ikke opp kroppen sin i biter og later som om de ikke henger sammen, men er en helhet i tanker og følelser. Jeg håper du kommer dit at du og kroppen din er den samme. Det kan være en lang reise, men jeg håper at du finner din vei snart. Lykke til!

Karina Sørensen

26.02.2013 kl.07:45

Sterkt og aktuelt tema, flott innlegg, du er flink!

Har hatt all slags formeninger om mat, men det har alltid vært et problem for meg. For tiden vet jeg tydelig og godt at jeg sliter med ortoreksi, og det er like dritt som da anoreksi og ednos og alt det dritet var problemer. Det verste jeg hører er folk som sier de ØNSKER å få en spiseforstyrrelse fordi de tror de skal bli tynnere? Mat er no' dritt, og jeg kunne gjort alt for å få et helt normalt forhold til det.

Harepus

26.02.2013 kl.10:43

Så fint at dere skriver om sånt! Jeg tror ikke jeg har hørt om andre enn meg med akkurat denne varianten av spiseforstyrrelse - er vel lov å putte det i den kategorien, er det ikke det? Nervøs kvalme har vært min nemesis av og på siden tenåra. Det er ikke så ille som det var (ingenting er så ille som det er når man er tenåring) - jeg greide å få kontroll på det ved hjelp av gode råd og kvalmestillende tabletter, og jeg trodde lenge at jeg var helt kvitt det. Så enkelt er det visst ikke, men det skjer heldigvis ikke så ofte lenger. Kvalme er virkelig en av de kjipeste følelsene jeg vet om - jeg føler meg så innmari fanget i kroppen min, og det er umulig å forestille seg at det skal kunne gå over... Jeg anbefaler å spørre legen om kvalmestillende. Det er en veldig fin "mental krykke" bare å ha dem tilgjengelig, så kan du ta en hvis situasjonen tilsier at ting kan slå krøll på seg. Lykke til, du har min fulle sympati!

uperfektejenter

26.02.2013 kl.17:22

Harepus: Prøvde kvalmestillende midler for flere år siden, men det hjalp ikke. Men nå har jeg gått på angstdempende en stund og det hjelper veldig :)

Sol

27.02.2013 kl.11:28

Så kan vi bare håpe at barnebarna våre kan telle stjerner på himmelen istedet for kalorier. vakkert skrevet må jeg si. godt noen tar opp viktige problemer i dagens samfunn, tusen takk.

anonym

27.02.2013 kl.17:44

Sånn har nesten jeg det også, og har hatt det sånn hele livet. Reagerer veldig tydelig på stress med kvalme og klarer ikke å spise, så blir jeg svimmel og kvalm av lavt blodsukker og sånn baller det på seg over noen dager, før jeg klare å hente meg inn igjen. Kaster heldigvis ikke opp (med unntak av en gang), men det hender jeg må sitte oppreist i senga for å unngå at maten kommer opp. Det er skikkelig kjipt rett og slett, og jeg er veldig glad jeg ikke har det like ille som deg. For meg går det i næringsdrikker fra apoteket når jeg har kommet over den mest akutte kvalmen, på denne måten klarer jeg å få i meg veldig mange kalorier i lite volum, og klarer å komme tilbake i form på bare noen dager. Ellers er smoothie med silketofu et litt billigere alternativ, men ikke like effektivt, det blir for surt eller noe, vet ikke. Nå om dagen er jeg både sunn og undervektig, men de fleste jeg møter setter undervektig = usunn, jeg tror kanskje det er noe som forandrer seg etter hvilken aldersgruppe man tilhører, jeg begynner jo å bli alt for gammel til å ha kroppen til en tynn 14 åring (selv om jeg faktisk er veldig komfortabel i den) ...

God bedring, og håper du blir kvitt spyinga.

Sigrid

27.02.2013 kl.20:28

Jeg elsker mat, allslags mat, hele tiden. Samtidig holder jeg det veldig på avstand og er kritisk til alt. Jeg husker jeg så et TV program om kvinner som telte kalorier i alt de kjøpte av mat og forstod ikke at noen gadd å gjøre det. Nå, noen år etter, dreier alt seg om kalorier og det sliter meg ut. Jeg er livredd for å legge på meg, trener gjerne fem dager i uka, og det er da mat er godt. Skipper jeg en trening, skipper jeg maten. Ellers dreier hele dagen seg om å planlegge måltider, hvor mye jeg skal spise og når. Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne få et mer sunt forhold til mat samtidig som jeg er redd for at dette vil få meg opp i vekt.

Anne-Helene

06.03.2013 kl.16:49

mat er forferdelig vanskelig.

men jeg har blitt veldig flink til å være sosial rundt det med mat.

det klarte jeg aldri før.

men jeg har alltid dårlig samvittighet når jeg putter noe i munnen. alltid. jeg tror det alltid vil være slik. desverre. jeg må bare prøve å leve med det?

Linnba

08.03.2013 kl.20:50

Jeg syns det er tøft gjort av folk å si sannheten. Jeg tørr ikke det.

Men jeg takker dere for at dere fins. Man føler seg mindre alene da

Anonym

06.04.2013 kl.01:09

Æsj, mat er noe tull. Var kjempekresen da jeg var liten, ikke bare fordi jeg var en drittunge men fordi alt smakte fysisk vondt, og fikk meg til å brekke meg. Nå har jeg blitt litt tøffere, og smaker ofte på nye ting. Det er litt sykt å være nitten, og aldri ha spist hverken makrell i tomat eller leverpostei, men jeg er så redd for å ikke like ting. Slitsomt.

For et par måneder siden hadde jeg endelig begynt å få et litt mer avslappet forhold til hele sulamitten, prøvde nye ting osv. Så, helt plutselig og uten forvarsel, fikk jeg kjempevondt i brystet og kastet opp alt jeg hadde spist den dagen, selv om det var sent på kvelden. Hadde ikke spist syke mengder mat, men alt var ufordøyd. Klarte å komme meg til legen på et eller annet vis, hele episoden er litt tåkete, husker bare at jeg har aldri hatt så vondt før (og dette kommer fra ei jente som kastet opp og besvimte av smerter, hver gan hu' hadde mensen).

Fikk beskjed om at det var spiserørskramper. Har hatt fire anfall av det til sammen nå, noe som gjør spising både vondt (siden man blir "lemster" i spiserøret") og skummelt.

Er like redd for at det skal skje igjen hver gang jeg spiser tørrmat eller nøtter/mat med mye fiber i, samt mat med høyt fettinhold. Er spesielt redd for at det skal skje når jeg er på forelesning eller jobb, fordi det er helt ubeskrivelig vondt. Vært litt uheldig med de genene, eller hva f... som avgjorde at det var en lur funksjon for min kropp.

Så det har ødelagt et allerede anspent forhold til mat... Hurra.

Det skal visst ikke være lett for deg heller, kjenner litt til det at man blir kvalm når man blir nervøs. Selv sliter jeg mer med at når jeg stresser, da glemmer jeg å spise og jeg kjenner ingen sultfølelse. Og om jeg blir så trist at jeg begynner å grine, da blir jeg megakvalm og klarer ikke å spise på nærmere 12-24 timer. Finnes det ikke noen piller for dette? I wish, I wish...

Lykke til videre, dritbra blogg. Har aldri lagt igjen kommentar på en blogg før, så dette er jo spennende! Dere er så skjønne. Og tøffe.

Skriv en ny kommentar

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits