Ta håret tilbake

Dagens innlegg kommer fra Kristiane. Besøk gjerne bloggen hennes her! 

I en måned blogget jeg om reisen fra å være kvinnelig og glatt til et monster av et hårete BEIST. Trodde jeg. For jeg ble jo ikke noe beist, bare helt vanlig, men med litt mer hår og litt mer hjernefyll.
Jeg opplever det som at jenter flest ser på kvinnelighet som noe vi må anskaffe oss gjennom klær og kropp, men på denne hårreisen fikk jeg se meg selv fra et nytt perspektiv. Faktisk kan hårete armhuler være riktig så feminint! Eller hva tror du?

 

Armhulehårbevegelsen «Ta håret tillbaka» i 2012 startet pga en armhuleglipp på svensk TV og etterfølgende mediahets. Den fikk meg til å beundre modige sterke kvinner som viste frem sine hårete armhulene med stolthet. Selv om jeg alltid har reagert på skjeve kjønnsrollemønstre følte jeg meg likevel store skritt unna fra å tørre å la det gro selv. Ideen dukket siden jevnlig opp uten videre handlingskraft, men en dag slo tanken meg «Jeg har aldri sett mine egne armhulehår(!!!)». Dette sa meg noe om hvor stor kraft samfunnets normer kan ha. Å spare armhulehår ble da noe jeg måtte gjøre i livet, en erfaring jeg måtte ha med meg før jeg kunne stå for valget hårløs eller hårete.

 

På veien måtte jeg møte mange av mine egne frykter (men var de egentlig mine egne, eller noe samfunnsskapt?)

- Kom jeg til å svette og lukte vondt hele tiden?

- Hva ville kjæresten min si?

- Skulle jeg faktisk gjøre dette offentlig for alle og bli en armhuletalsmann(-kvinne), eller skulle jeg bare la det bli en liten prøveperiode for meg selv - uten at noen fikk vite noe?

- Kunne jeg alltid gjemme meg i langermede gensere, eller kom jeg til å velge korte singleter dersom jeg f.eks skulle ut på byen?

- Kom jeg til å føle meg stygg og ekkel? Hva med min kvinnelighet/feminitet?

- Kunne jeg noensinne bli komfortabel med meg selv med hårete armhuler?

- Kom jeg til å ha hårene bli eller kom jeg til å ta dem vekk igjen?

 

I løpet av bloggperioden fikk jeg svar på alle disse spørsmålene, med overraskende stor grad av positive resultater. Det ble ikke bare en reise i mitt syn på kvinnelighet, men også et oppgjør med hvordan man så raskt dømmer hva som er vakkert eller ikke. Hva man regner som akseptert og hva som er forstyrrende. Jeg ble ført til refleksjoner som har gjort meg større som menneske. Mye vi gjør, mange av holdningene vi har, er blitt til uten at vi har stilt spørsmål om hvorfor. Av og til må man stoppe opp og spørre seg selv hva det er man holder på med og hvorfor det har blitt sånn. Det finnes nok et hav av jenter og gutter der ute som sliter for å passe inn i et kropps- og utseendeideal som er nærmest uoppnåelig. Med antall ulike ansikter i verden følger også samme antallet ulike kropper. De er forskjellige og unike alle de 7 milliardene som er. Da sier det seg selv at det vil bli feilslått å skape én opphøyet standard for alle sammen, tykke eller tynne, muskuløse eller pløsete, glatte eller hårete, jevne eller krunglete. 

Kulturidealer kommer derimot alltid til å eksistere. Derfor tror jeg det er bortkastet energi og tid å jobbe fram et nytt ideal. Det vil bare resultere i en ny påfølgende motreaksjon. Glattbarbert burde være like akseptert som hårete for at vi skal komme noen vei. Men mitt ønske er at vi skal ha et samfunn som er så åpent og aksepterende at disse valgene får avgjørelser basert på egen vilje! Ikke fordi noen forteller oss at vi må være slik eller slik. Og forresten, om jeg skulle gjøre om på mitt ytre selv, så aller helst IKKE fordi noen pengekåte smartinger så sitt snitt til å utnytte menneskets ønske om å være bra. Gjennom reklame får vi følelsen av å ha mangler som kan gjenopprettes av produktene på skjermen og i bladene. Det er det noen som tjener penger på. Og det er skummel business! For nå er det faktisk sånn vi funker ? vi ønsker å bli akseptert.

 Derfor syns jeg det er viktig å forsøke å finne frem til et sted i seg selv hvor man kan se gjennom filtrene, uten alle forventningene man har fra mange hold. Og ikke minst stille seg spørsmål om hvorfor vi tenker og handler som vi gjør. For i det ytre kan vi fortsette jaget, jage og jage, men vi vil aldri bli fornøyd med oss selv. Det vil alltid komme et nytt punkt som kan forsøkes å tilfredsstilles. Dersom du ser etter forandringen på innsiden i stedet ? prøver å aksepterer deg selv og blir glad i deg selv slik du er ? da tror jeg du kan bli fornøyd på et annet plan. Det er neimen ikke lett, men det er som med alt annet ? man blir flinkere av å øve og i å lære å akseptere seg selv som man er øver man mot et faktisk mål i stedet for et uoppnåelig ideal.

Armhulereisen min var viktig øvelse for meg i å ikke være perfekt. Den kan du lese om her: velkommentilminarmhule.blogspot.com

 

Det var forresten de turkise armhulehårene til uperfekte (men fortsatt så perfekte!) jenter som gjorde at jeg oppdaget denne bloggen. Det er så bra å se at flere unge stiller spørsmål til hvordan vi lever og er. Håper du som leser også får mot til å en dag (eller kanskje du klarer det allerede?) å våge å velge det som kjennes riktig for deg, ikke for hva andre mener eller vil.

 Jeg har lært mye om meg selv og om armhulehår på veien, og nå er jeg faktisk litt lei av å snakke om dem. For man trenger ikke å være feminist eller hippie for å la det gro, armhulehår er faktisk bare helt vanlig.

Og hvis du lurer: Jeg kjører fremdeles hårete ? gleder meg til sommeren kommer. Da skal jeg virkelig få møte utfordringene. Jeg kjenner på at jo flere hårete steg jeg tar, jo flere konfrontasjoner og situasjoner jeg klarer å stå ved mitt, jo mer sikker blir jeg på at dette er et helt naturlig valg på linje med å kle seg i skjørt eller bukse. Hårete funker vel så bra og såre, nuppete armhuler er dessuten heller ikke så fint :)

 
Lykke til på kroppsferden og ferden i deg selv mot det menneske du vil være! Heier fra sidelinjen.

Klem fra Kristiane

10 kommentarer

acristy

21.02.2013 kl.12:49

Flott skrevet! Du er veldig modig som bestemmer å rett og slett være naturlig i dagens forventningshavet, synes jeg! C:

Lykke til videre!

Øyvind

21.02.2013 kl.21:21

Du kledde jo de armhulehårene o.O! Stå på!

Line

23.02.2013 kl.19:36

Inspirerende! Skal ikke se bort ifra at jeg prøver en høvelfri måned selv...

minnenesomvarer

24.02.2013 kl.18:24

elsker tanken bak det, og kult gjort å gjennomføre det :D

Lissie

25.02.2013 kl.11:40

WoW! En dag skal jeg tørre å ta arhulehåret mitt ut i verden, akkuratt nå gjemmr det seg lit sjernert bak gensere. Du er en insprasjon:-)

Thomas Nilsen

25.02.2013 kl.22:23

Litt hår hær og dær på damekroppen er bare bra. For kjønnsmodne kvinner skal sa ikke se ut like hårløse som barn.

Lovelyliller.com

25.02.2013 kl.22:27

Creds! Det er så lenge siden jeg har hadd hår under der at jeg ikke aner hvordan det ville sett ut

vargas12

26.02.2013 kl.18:02

Hei

Jeg er stor fan av bloggen deres, og de fleste tema dere skriver om. Please, ikke la håret gro, det er så turn off;)

Stå på jenter!

Vargas

Høysæter

17.03.2013 kl.14:33

Dette var i grunn veldig inspirerende! Nå har jeg lagt sminken på hylla, kanskje jeg skulle la håret gro under armene også, og ikke bare på skrittet (blir bare sår av å fjerne det). Jeg har i grunn aldri tenkt på saken på denne måten, men etter å ha lest innlegget her begynte jeg å tenke. Hår er jo faktisk helt naturlig.

Bia

03.08.2013 kl.21:39

Bra at noen tør! Jeg har alltid vært en hårete jente og vil alltid være det. Jeg syns det er stressende og kjipt at det forventes at man skal barbere seg alle mulige plasser :(

Skriv en ny kommentar

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits