Uperfekte jenter

I dag kommer et gjesteinnlegg fra en anonym leser. 

Jeg elsker å lese Uperfektejenter, og de har gitt meg masse gode tips og helt nye tanker rundt visse områder. De er ikke redde for å skrive ut om ting som er vanskelige og personlige. De har også skrevet masse om kjærestelivet og kjærlighetssorg, men om det er en ting som jeg vet at mange opplever hver dag, så er det å være i et forhold som ikke fungerer og som man bare blir revet ned av.  Jeg har vært gjennom dette, og jeg vil gjerne dele hvordan dette var for meg.

Jeg var sammen med en fyr i litt over et år. Da jeg møtte han var han kjempespennende, interessant og mystisk. For ikke å snakke om at jeg syntes han var dritkjekk. Jeg møtte han på fylla etter å ha hatt et par korte møter med han tidligere. Vi hadde kjempegod kjemi med en gang, og vi var som limt sammen. Vi var sammen hele tiden, hver dag og jeg hadde jo aldri hatt det bedre enn det. Jeg hadde nettopp vært gjennom en tung kjærlighetssorg, og han fikk meg bare til å glemme alt dette. At jeg ble forelsket i han, funket som en disktraksjon. Dette gjorde meg bare mye mer tilknyttet til han på en ganske usunn måte.

Men det tok jo ikke lang tid før ting begynte å snu. Merket jeg dette? Nei. Jeg var helt lost i han, og gjorde alt han sa jeg skulle gjøre. Jeg brukte pengene mine på ham, jeg gjorde alltid det han ville gjøre, uansett hvor vi skulle eller hvor lenge vi skulle gjøre det. Jeg mistet kontakten med vennene mine, var bare med hans venner, og fulgte hans «regler» etter punkt og prikke. Jeg var så svak for han at jeg ikke merket hvor psykisk svak jeg faktisk ble. Jeg visste ikke at jeg gikk en hel vinter og var deprimert på grunn av han. Som om jeg hadde gitt hele meg selv til han, og når jeg var alene, var jeg bare et tomt skall som satt igjen.
Vinteren gikk for det meste ut på å dra rett til han for å se på at han spilte World of Warcraft hele dagen, for å så dra hjem og deppe, gråte og skade meg selv. Allikevel lot jeg meg bli glad av å prate med han. Jeg hørte på alle de dumme planene hans som aldri kom til å skje, og som aldri handlet om oss - men om hans lykke. Alt han planla, alt han ville gjøre, skulle bare være for at han skulle være så trygg og glad som mulig. Mine tanker og meninger betydde ingenting i denne saken.

Da våren og sommeren kom, begynte jeg å ta meg sammen for å få tilbake kontakten med vennene mine, og jeg prøvde å gjøre noe godt for meg selv i stedet for han. Alle sammen ble veldig glade av at jeg endelig tok meg mer tid til dem, og det føltes utrolig godt for meg også. Det var en viss trygghet i å være med dem. En trygghet som absolutt ikke var der når jeg var med han.

Noe som resulterte i at han kjeftet på meg, framstilte seg selv som offeret og sa at jeg aldri var med han lenger. Og jeg gikk tilbake til å bare være med han. Sommerferien kom, og jeg dro på ferie med familien min. Dette var den beste uken jeg hadde hatt på flere måneder. Fortsatt skjønte jeg ikke hvor jævlig han behandlet meg hver dag. Beordret meg om å lage middag mens han var hos sine venner, for at han kunne komme rett hjem til varm mat. Tigget meg om penger til hasj, spill, mat og alt han hadde lyst på.

Det var først da vi dro på ferie sammen at jeg innså alt. Han var sint på meg en kveld (for noe ganske ubetydelig), og bestemte seg for at jeg ikke kunne gå fra dette ustraffet. Så han voldtok meg. Jeg brukte lang tid på å finne ut at dette faktisk var ufrivillig sex. For det er lett å glemme den tynne linjen mellom kinky, morsom sex, og hva som er voldtekt. Men det var noe som ikke stemte da jeg slet så mye med å prestere sexuelt i senere tid. Det endte bare med panikk og gråting.

Vi slo opp i høst, etter at han tok LSD mens jeg var utenlands. Han møtte mange nye folk og plutselig var jeg ikke interessant lenger. Det er det beste som har skjedd meg i hele mitt liv. Jeg brukte ikke lang tid på å komme meg over han, men jeg har brukt mye tid på å tenke gjennom hele forholdet. Jeg har mistet et helt år av livet mitt og jeg innså det ikke før nå.

Jeg vet at det er mange som går gjennom det samme, noen har det helt sikkert verre enn jeg hadde det. Jeg var heldig som ikke opplevde fysisk vold til daglig, men psykisk vold var det i bøtter og spann. Det betyr ikke at det er greit, og det er ingen som skal måtte ha det sånn.

Det er utrolig vanskelig å komme seg ut av noe sånt, men det er det sunneste man kan gjøre når man ikke har det bra. Man skal heller aldri glemme at man ikke er alene. Snakk med noen, ikke la det ligge under overflaten at kjæresten din behandler deg som absolutt ingenting. For sånn skal det ikke være,  og det tok for lang tid for meg å innse det. Jeg sliter fortsatt litt med forhold, men jeg kommer meg videre litt etter litt. Alle mennesker er verdt kjempemye, og hvis noen behandler deg på en måte som får deg til å føle at du ikke er verdt noen ting, så er det på tide å revurdere situasjonen du er i. Ikke la noen ødelegge den du er. Det er ditt liv og du som styrer det.

Jeg tar gjerne imot spørsmål hvis noen lurer på noe.

- Anonym