Spørsmål om selvskading

Hei søte lesere! Håper alle har hatt en fin helg. Jeg (Elise) skrev et innlegg om #cutforbieber denne uka, og vi har fått et par spørsmål om selvskading som vi like godt svarer på i et innlegg. Vi tar selvskading veldig alvorlig, og om det er noe dere ikke får svar på, bare spør i kommentarfeltet. 

Lett forvirret spør: Jeg har et spørsmål som kanskje virker litt uskyldig, i og med at det er mange som har mye større problemer, men jeg lurer nå likevel. Av og til, hvis jeg er så lei meg at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, stikker jeg meg selv i låret med en tegnestift. Er dette selvskading? Burde jeg slutte med det?

Ja, dette er selvskading. Den vanligste assosiasjonen man får til ordet selvskading er noen som kutter opp huden sin. Det finnes hundre tusen måter å skade seg selv på. Jeg liker ikke å gi eksempler, men noen brenner seg på huden, stikker seg i låret med tegnestift, slår i vegger og dører, eller "straffer" seg selv på andre måter - ved å ikke sove eller ikke spise. Dette er alle måter man kan skade seg selv på, og det er usunt, dumt og vondt. Likevel er det ikke så enkelt som at alt løser seg hvis du slutter å skade deg selv. Iblant vil det tvert imot gjøre ting verre å nekte seg selv den ene tingen som hjelper. Selvskading er ofte et symptom på noe annet; at man misliker seg selv, at man er deprimert, at man sliter med noe. Derfor er det viktig å få hjelp til å forstå hvorfor man skader seg selv, og finne bedre metoder for å få ut følelser. Jeg anbefaler alle som skader seg selv til å snakke med en psykolog eller helsesøster eller rådgiver. Dette er voksne mennesker som er utdannet til å hjelpe deg. (Les mer om hvordan få hjelp her)

Ubeveget spør: Hei, lurte på om dere kunne skrive et innlegg om hvordan man kan "komme ut av skapet" angående kutting? Om dere skjønner hva jeg mener. I mitt tilfelle vet den nærmeste familien min, og noen venner om det. Men jeg hadde likt å kunne gå med oppbrettede armer, å kunne gå med den korte, fine shortsen jeg har i skapet, på skolen.. Dette er så vanskelig.

Å fortelle andre om selvskading er utrolig vanskelig, og noe man må ta i sitt eget tempo. De første du forteller det til, bør være noen du stoler på. Alle reagerer forskjellig, og noen kan også reagere med avsky og forakt. Da er det viktig å huske på at det sannsynligvis er fordi de blir så overrasket og redde at de ikke klarer å takle det på en ordentlig måte. Selvskading er også veldig vanskelig for de rundt. Derfor er det ofte lurt å starte med å fortelle det til noen du tror vil reagere på en god måte.

Jeg (Anna) startet med å fortelle det til læreren min, som reagerte profesjonelt og hjelpsomt. Det ga meg styrken jeg trengte for å si det til noen av de nærmeste vennene mine. Ikke alle reagerte like fint, men da hadde jeg læreren min og andre venners støtte i ryggen. Jeg begynte også å dra opp genserermene i byen og på kafé, slik at jeg fikk øve meg på å vise frem arrene uten at noen jeg kjente så det. Så "kom jeg ut" til konfirmasjonsgruppa mi. Jeg konfirmerte meg holistisk, og vi startet hvert møte med å fortelle oss hvordan vi følte oss den dagen. Da det var min tur, fortalte jeg at jeg var veldig nervøs, fordi jeg hadde bestemt meg for å slutte å skjule arrene mine. Så dro jeg opp genserermet. Jeg fikk utrolig mange fine reaksjoner, og er veldig glad for at jeg valgte å gjøre det på den måten. Etter den dagen begynte jeg først å vise arrene mine på konfirmasjonsmøtene, så på trening og til slutt på skolen.

For hvert steg jeg tok, sørget jeg for å alltid ha en mulighet for å skjule arrene hvis det ble for vanskelig. Overraskende nok fikk jeg ikke så mange reaksjoner. Folk er stort sett for opptatt med sine egne problemer til å legge merke til alle andre. Allikevel hendte det jo at folk plutselig vippet meg av pinnen med et spørsmål om arrene på armen min. Det var veldig vanskelig de første gangene, men nå har jeg blitt helt vant til det. Mitt beste tips er å starte med det aller tryggeste, og så sakte, men sikkert bevege deg utover i kretsene til du til slutt er komfortabel med å være helt åpen om det. Bruk de vennene du har som allerede vet om det, som støtte. Det er vanskelig, men jo tidligere du starter, jo fortere blir du vant til det! Lykke til <3

Det er veldig tabu å snakke om/drive med selvskading, men vi vil gjerne hjelpe dere hvis dere sliter. Snakk med oss, snakk med venner, og ikke vær redd for å bruke stemmen din til å bli hørt. Vi hadde også et veldig fint gjesteinnlegg fra en selvskader i sommer, anbefaler alle å lese det HER. 

Anna og Elise

10 kommentarer

13.01.2013 kl.19:21

Du konfirmerte deg holistisk? Kan du fortelle om det?

Sofie

13.01.2013 kl.19:26

Herregud, dere to er fantastiske mennesker. Mener det.

Ylja

14.01.2013 kl.14:11

Jeg elsker at dere forteller alt rett fram og ikke sier sånn; "ja, du vet man gjør sånn der". Dere er rett på sak, og jeg digger dere for at dere tar opp tabu-emner! <3

Redd bestevenn

14.01.2013 kl.22:44

Hei! Først og fremst vil jeg bare si at jeg lærer utrolig mye av bloggen deres, og den hjelper meg mye, så takk for det!

Det har har kanskje ikke helt med dette innlegget å gjøre.. Eller jo, kanskje litt.

Bestevenninnen min som jeg elsker over alt på jord (hun er virkelig fantastisk), har det ikke så altfor greit for tiden, og sånn har det også vært en stund, men jeg har bare kjent henne siden skolestart (føles mye lengre). Hun har utrolig dårlig selvfølelse, hun kutter og hun nærmer seg å få en spiseforstyrrelse. Jeg er så bekymret for henne, selv om jeg vet at hun får hjelp. Men jo, tilbake til det jeg lurer på: hva kan jeg som en bestevenn gjøre? Jeg har aldri opplevd at noen nær meg har hatt det lignende før, så jeg vet ikke om det er noe som er rett eller galt eller hva, men jeg har så lyst til å hjelpe så mye jeg kan! Jeg sier så ofte jeg får muligheten at jeg er glad i henne og at hun er utrolig og at hun bare må si ifra hvis det er noe, men er det noe mer jeg kan gjøre?

Mintchen

14.01.2013 kl.23:44

Selvskading er noe man alltid skal ta seriøst.

Det tok faktisk ganske lang tid før jeg skjønte at det var selvskading jeg drev med. Etter langre perioder med mobbing (11 år), var det blitt en vane å rømme ut i skogen bak huset og bli der over natten. Det har ført til en "ladning med stress" i følge psykologen. Nå har jeg fått følgene, og er diagonisert med prinsessesyndromet/"Tornerosesyndromet". Jeg kan bare plutselig sovne i stressende situasjoner, som på skule eller buss.

uperfektejenter

15.01.2013 kl.10:31

Redd bestevenn: Det er utrolig flott at du bryr deg så mye om bestevennen din! Hun er veldig heldig som har deg. Det beste du kan gjøre er å være der for henne. Om du ser at hun skader seg selv, spør om hun vil snakke om det, men ikke press om hun sier nei. Får hun allerede hjelp, så er det eneste du kan gjøre å være tilstede for henne, klemme henne og la henne få space. Du er super og jeg er sikker på at det ordner seg for vennen din. <3

28.01.2013 kl.17:40

Jeg dør snart. Så vet noen det ihvertfall.

uperfektejenter

28.01.2013 kl.19:07

Anonym: Send oss en mail, jeg vil gjerne snakke med deg. Jeg håper virkelig at du ikke dør. Legg deg til å sove, vent en dag til, ta en dag av gangen. Selvmord er en for permanent handling til at man bør gjøre det spontant (eller i det hele tatt). Så vent. Det kommer til å gå bedre. Og jeg håper at du tar kontakt på mail så vi kan snakke om det. <3

Rikke

01.01.2016 kl.11:56

Hei! Jeg har en bestevenninne som kutter seg, men jeg vet ikke årsaken til det, det er bare jeg og den andre bestevenninnen min som vet det, og jeg får dårlig samvittighet over å ikke kunne hjelpe henne, jeg har kutteteg en gang av det til og med, men samme det, henne slipper ingen av oss inn og hater når vi tar det opp, jeg vet henne stoler på meg, så hvorfor vill henne ikke si det til meg, å la meg hjelpe henne? Og hva kan jeg eventuelt gjøre?

uperfektejenter

06.01.2016 kl.10:47

Rikke: Hei, så leit å høre at du sliter med dette. Det er utrolig fint og snilt av deg at du vil hjelpe venninnen din, men dette er en alvorlig sak og det er ikke ditt ansvar. Jeg vet du er glad i henne, og mitt råd er faktisk at du sier ifra til en voksen. Kanskje du kan snakke med rådgiver på skolen og se om hun kan ta en prat med vennen din? Selvskading er alvorlig og du har helt rett i å være bekymret, men husk at du er en venninne og ikke en voksen eller psykolog. Du er god som bryr deg, men du trenger ikke ha dårlig samvittighet, syns jeg. Lykke til, både til venninnen din og deg. Jeg håper ting ordner seg for dere.

Skriv en ny kommentar

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits