Ord sårer

I dag har vi et gjesteinnlegg fra en leser som heter Nora; en fantastisk novelle om mobbing. Len deg tilbake og nyt!

Hun stirret på skjermen, tom for ord.

Det de ikke visste, hadde de ikke vondt av. De kunne heller ikke snakke om det, siden de jo ikke visste det. De visste ikke. De skulle heller ikke få vite det. Nei. Aldri. Hun svelget en gang og så ned på tastaturet.

Den blanke skjermen lyste opp det bleke ansiktet hennes, gjorde at hun så ut som et spøkelse i det ellers mørke rommet. Merkelige skygger danset over ansiktet hennes mens hun strøk fingrene lett over skjermen. De blå øynene var fyllt av fortvilelse, og desperasjon. Hun lot fingrene hvile på tastaturet, rastløse, klare til å skrive hva som helst. Svake arr kunne så vidt skimtes på overarmen, delvis skjult av en langermet genser som hun hadde dratt opp.

Hun ventet på at ordene skulle komme til henne, gi henne det motet hun hadde lengtet etter, gjøre at alt ble bedre. Hun kunne skrive, hun kunne lese. Hun var god til det. Hun var brilliant. Likevel kom ikke ordene. De satt fast, et eller annet sted langt bak, nektet å komme frem. Utålmodig trommet hun fingrene på tastaturet.

Sakte vandret tankene avgårde. Til hvordan hun pleide å være, kontra det hun var nå. Hun pleide å være en glad jente, en som alltid lo og som var med på en god spøk. Nå? Nå var hun en skygge av seg selv. En som forfalsket smil, en som fikk hulk til å høres ut som latter, en som lurte andre til å tro at hun hadde det bra.

Hun anså ikke det som mobbing. Tvert imot, hun trodde det var normalt. At folk kom med halvt spydige morsomheter for at andre skulle le. Hun hadde vokst opp med det. "Du er så forbanna feit, ligner litt på en ku i grunn," hørte hun ofte. Det hadde vært morsomt i starten, da hun hadde så høy selvtillit at alt sammen bare prellet av. De mente det jo ikke, det var jo kun for moro skyld.

I starten hadde det bare vært noen få, en eller to som kom med noen kommentarer om vekten hennes, eller om at hun var naturlig blond. Det hadde vært vennskapelig, koselig, hun hadde vært med på å le av dem. Men nå? Nå hadde det gått så mye lenger.

Nesten hver dag fikk hun høre om hvordan hun skulle bli hengt, fordi hun var så feit og stygg. "Jeg skal henge deg i et tre" begynte de, "og la deg dø sakte. Ikke at det er så fint å se på deg, du er så jævla feit, men følelsen av å endelig bli kvitt deg må jo nytes." Hun lot som om hun ikke brydde seg, smilte og geipet til dem, skjulte hjertet som for lengst hadde blitt knust i tusen biter. De visste ikke hva kommentarene gjorde med henne, de prøvde bare å være morsomme. De prøve bare å få andre til å le. Hun smilte, lo, var med på spøken for at de ikke skulle se hvor ødelagt hun egentlig var.

Hun sukket og fortsatte å stirre på skjermen. Sakte begynte hun å skrive ned alt som hadde skjedd i det siste. Da hun hadde satt seg på en ødelagt stol, og den hadde falt sammen. "Forteller noe om vekten din," hadde noen ropt, og de andre hadde ledd. Hun hadde ledd selv, sagt til vennene sine at det gikk helt greit, hun hadde ikke slått seg. Bak smilet skjulte det seg en liten jente, en liten jente som tenkte "er jeg virkelig feit? Er det derfor dere snakker om det hele tiden?"

Hun husket spesielt godt den gangen facebookgruppen "Klasse 10F, de smarteste" ble lagd, så ble hun ikke invitert. Det var først når alle andre i klassen var med i den, at hun fikk lov. "Vi ville egentlig bare ha med de smarteste, men så spurte Jon noen andre, så da måtte vi ta med deg også" fikk hun høre som svar når hun spurte hva slags gruppe det var. "Det var for å hjelpe hverandre med leksene, men vi ville ikke ha deg med siden du er for dum." Det var en ertende tone i det som ble sagt, og hun bare smilte og lo, men kjente hvordan hjertet bristet i mange biter over kommentaren. Var det sant? Var hun for dum?

"Det er rart du har et sted å bo, så jævla stygg som du er.". Det var alltid den som såret mest. Det var ikke hennes feil at foreldrene hennes ikke kunne ta vare på henne, at de ikke taklet hverandre og lot det gå utover henne og lillebroren hennes. Hvordan våget klassekameratene hennes å si det? Hvordan kunne de uttale seg om noe de ikke visste noe om?

Det var ikke hennes feil at hun ikke kunne bo sammen med de biologiske foreldrene. Alle de voksne hadde sagt det, i det minste. Hun visste godt at hun hadde hatt en finger med i spillet, at hun var medskyldig. Hun visste det godt, uten av noen andre trengte å si det. Nå bodde hun et annet sted, tilsynelatende glad. Hun trengte ikke dumme kommentarer fra folk på hennes alder om det, spesielt ikke når de prøve å være morsomme. De visste ingenting. De visste ikke hva hun hadde vært gjennom, hva hun hadde opplevd, hva hun hadde gjort.

De visste ikke hvordan hun hadde stått på verandaen en kveld for noen år siden, og tenkt på hvor mye lettere alt hadde vært for alle om hun bare hadde hoppet ned. Hun hadde holdt seg i rekkverket, og stirret ned i mørket under seg. Trukket pusten dypt, fylt lungene med kald, frisk luft. Tenkt over hva livet egentlig var til. "Gjør det vondt? GJør det vondt å dø?" hadde hun undret, men hun hadde ikke turt å finne det ut. Kanskje det var egoistisk, å fortsette å leve, men hun gjorde det. Tanken på å dø virket forlokkende, samtidig som den skremte henne. Hun var for ung, altfor ung til å dø. Men alle andre ville bli kvitt henne? De ga aldri noe uttrykk for glede når hun var i nærheten, de kom bare med bemerkninger om hvor ille det var. Hvor jævlig hun var.

Hun hatet seg selv. Kroppen sin. Tingene sine. Alt hun hadde noe med å gjøre, hatet hun. Hun hatet at hun veide for mye, og at andre kommenterte det hver dag. Hun hatet at hun tok seg nær av det, og at hun stod foran speilet mens hun tok tak i fettet på magen. Hoftene. Lårene. Armene. Hun hadde til og med fett på fingrene. Hvem er det som har fett på fingrene? Hun hatet det faktum at hun hadde en stor nese, og at vennene hennes heller ville være med hverandre enn med henne. Hun hatet at vennene hennes heller ville være med internett-venner, enn henne. Mest av alt hatet hun bemerkningene.

De hadde ingen anelse om hvor mange ganger hun hadde gått på do bare for å gråte etter en av "morsomhetene". Hun var svak, så svak, men hun nektet å vise det. Ordene deres skulle ikke vinne, de skulle ikke knekke henne. De måtte tro at hun var sterk.

Hun tålte å høre sannheten. Hun foretrakk å høre sannheten fremfor å måtte prøve å gjette seg frem til ting. Gjetningene ødela henne, knuste drømmene hennes, håpet hennes. Hun følte seg som om hun ikke var verdt noe, som om hun bare var til for å være til. Som en ekstra brikke i et puslespill, eller den ekstra knappen man alltid får med hvis man kjøper en genser med knapper. Hun følte at ved å gjette seg frem til betydningene av kommentarene kom hun bare frem til flere feil ved seg selv enn de hun allerede visste om. Feilene var så mange, i alle fall i forhold til de gode tingene. Hun kunne ikke lenger finne noen gode ting. Aldri.

Det hadde tatt en stund for henne før det gikk opp for henne at kommentarene måtte være sanne. Etter det hadde hun endret seg, for at de andre skulle bli mer fornøyd med henne. Hun hadde gått på apoteket, sett etter piller som kanskje gjorde henne tynnere, som økte fordøyelsen eller gjorde det lettere å spy opp det hun nettopp hadde spist. Hun hadde sett etter sminke som kunne skjule alle feilene hennes i ansiktet, og hun hadde kjøpt klær som skulle skjule henne mest mulig. Det gikk ikke en dag uten sminke, og hun gikk heller aldri med tettsittende topper. Hvis hun skulle gjøre det, kunne hun ikke spise dagen før, eller dagen hun hadde det på. Da var ikke magen oppblåst, og hun så mindre feit ut enn det hun gjorde når hun hadde spist, selv om hun fortsatt så feit ut.

Kommentarene var kun for moro skyld, sa hun for seg selv mens hun kastet et raskt blikk på sidemannen. Han satt og himlet med øynene mens han pekte på henne, tydeligvis ikke klar over at hun så på ham. Etter hvert begynte han å late som om han spydde, og en eller annen i klasserommet lo høyt. Det gjorde vondt å se på, men hun hadde blitt vant til det. Hun viste ingen følelser på skolen, andre enn irritasjon, glede, trøtthet eller pratsomhet. Det var det eneste de hadde sett av henne, og likevel kom de med sine utrolige "morsomme" bemerkninger. Selv om de ikke kjente henne.

Hun ristet på hodet, prøve å få tankene ut av hodet, hun ville egentlig skrive noe lystig. Hvorfor tenkte hun på alle disse dystre tingene da? Det var som når hun akkurat hadde blitt ferdig med en presentasjon, hun var i godt humør fordi alt hadde gått så bra, så bra. og skulle til å gå ned fra tavlen, idet læreren ba henne om å stoppe. Han hadde sett seg rundt i klasserommet, og pekt på en av guttene som var den som mislikte henne mest. "Hvis du var sammen med henne" hadde læreren sagt, og gjorde en liten bevegelse mot jenta som stod oppe ved tavlen, "og hun slo opp med deg fordi hun var lesbisk, hva ville du gjort?" Hun stod der, måpende, mens hun kjente hvordan gråten nærmet seg. Det var lett å vite hva som kom. "Jeg hadde vært jævlig glad for å slippe henne" hadde gutten svart, og alle lo. Igjen. Til og med lærenen. Hun smilte, lo falskt, og gikk ned. De visste ikke hvor mye det såret. Hun sukket lavt. Hun måtte være sterk. Hvis hun ikke var sterk, ville alt bare bli verre. De ville si at hun var en pyse, at hun ikke tålte en spøk. Nei, det kunne de ikke tro. Hun måtte være sterk, hun kunne ikke bukke under for ordenes makt.

"Ord sårer," tastet hun, og stirret på det. Så mye sannhet i to enkle ord. Ord sårer, minst like mye som slag på kroppen. De ødelegger en person fra innsiden, bryter ned forsvarsmurene som personen hadde satt. Sakte, blir murene revet ned. Bit, for bit, for bit. Konstant, uten stopp, blir den revet fra hverandre. "Ord sårer" hvisket hun lavt, og lukket øynene for at tårene ikke skulle begynne å renne, som de hadde gjort så mange ganger før.

Ord sårer. Ord sårer. Ord sårer.

18 kommentarer

Blogglusa

16.12.2012 kl.16:22

For en utrolig sterk, viktig, skremmende, grusom og bra novelle! Nora, du kan virkelig skrive :)

Ord sårer så utrolig mye, og jeg kan bare ikke fatte hvordan noen kan si noe slikt til en annen person. Hvordan kan man?!

Fortsett med skrivingen, du kan bli skikkelig god! Du ER skikkelig god ;)

16.12.2012 kl.16:48

gåsehud

Hilde G.V

16.12.2012 kl.19:53

Helt utrolig. Blir rørt av å lese dette.

Ord sårer, så sterkt!

Nora :)

16.12.2012 kl.21:57

Ohh, tusen takk! :D Herlig at dere la den ut ^^

lars

17.12.2012 kl.02:58

Sterkt skrevet

Øyvind

17.12.2012 kl.07:10

Kjenner meg igjen i dette -- om folk som kommer med teite kommentarer uten å forsta hvor mye det sårer, og de som spøker/erter deg for alvorlige ting uten å ane hva de snakker om... Takk for at du la ut dette, var godt å snuble over denne novellen på en lang grytidlig busstur :).

Magne D. Antonsen

17.12.2012 kl.16:46

Hei!

Bra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no

Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no

Hilsen Magne i VG

Kristin

17.12.2012 kl.17:46

Ord sårer - det er sikkert. Har fått slengt kommentarer og dritt etter meg hele livet fordi jeg er høyere enn de fleste andre. Ord sårer enormt.

haus

17.12.2012 kl.19:05

ett godt innlegg som vekker minner og fortjener mest mulig oppmerksomhet:)

Anonym

17.12.2012 kl.21:33

Kjenner meg veldig igjen i dette her dessverre, jeg har slitt i mange år nå med ettervirkningene av slike kommentarer som folk tror er harmløse og kommer til å slite i mange flere.

Håper virkelig fremtidige generasjoner slipper dette!

hoLkaPoLka

17.12.2012 kl.21:40

Veldig fint skrevet.. Skulle ønske jeg hadde dine skriveferdigheter.. Det er trist at man opplever mobbing..men jeg prøver å tenke så positivt som mulig, f.eks at mobbing, selv om den finnes, så gjøres den av "bortreiste" folk som ikke vet hva de egentlig sier.. f.eks, den facebook siden, dè lagde en gruppe for å hjelpe hverandre med hjemmelekser noe som fort kan gå under definisjonen juksing og så var det dù som var dum og ikke de? Du var feit sa de, men du hadde tilogmed som du selv påpeker komplekser med feite fringre noe som ikke er logisk..

Så selv om mobbing finnes så tror jeg at det aldri er personlig ment..

JC

17.12.2012 kl.23:51

Det er nok mye usikkerhet fra mennesker som ikke har det godt med seg selv. Har sagt sårende ord selv og fått høre mye vondt også før, men vet at det kun var usikkerhet. Sårer ikkje på den måten mer noen gang! Det er forferdelig! Stå på. Folk trenger DEG i verden :)!

benedicte.

18.12.2012 kl.01:57

En god venninne av meg er 15 år og har hatt anoreksi i over 1 år nå. Hun ligger for døden snart. Hun har ødelagt hele livet sitt og hun kan ikke bevege seg ut av sykehussengen. Hun veier 26 kg. Hun blir stadig dårligere og det er alltid et mirakel om hun overlever dagen, timen, minuttene, til og med sekundene teller. Alt dette grunnet at hun ble mobbet i 8.klasse for hun var litt kraftig. De fleste kommentarene kom fra gutter. Det er utrolig hvor lite som skal til for å ødelegge en person. Jeg er redd hver dag for hva som skal skje for jeg har vokst opp med henne ( selv er jeg snart 17 år ). Jeg og hun bærer store deler av våre liv sammen og jeg kan ikke tro at dette har skjedd henne. Hun har alltid vært en solstråle og nå har jeg ikke sett henne smile på 4 måneder.

Jeg takker deg til tusen for du skrev dette. Så utrolig bra skrevet, jeg misunner deg og dine skriveferdigheter! Takk igjen!

"Hemmelig beundrer"

18.12.2012 kl.09:34

Et godt råd: Før trodde jeg at når noen sa stygge ting til meg, måtte jeg reagere og bli såret og lei meg. Nærmest som en automatisk reaksjon.. Nå bare ser jeg skeivt bort på vedkommende, smiler og går min vei.. Mobberen blir stående igjen alene med sine negative ord.. Denne måten å reagere på krever litt trening, men er veldig effektiv..

Linda

18.12.2012 kl.10:23

Jeg kjenner meg så veldig igjen... jeg hadde det sånn, hver eneste dag gjennom hele ungdomsskolen. Jeg ble kalt Valka og mange andre stygge ting... det førte til at jeg trøstespiste og dermed ble enda feitere, og enda mer mobba... dette sliter jeg med den dag i dag, og jeg sliter med å få av meg kiloene igjen. Inntil nylig hadde jeg en god arbeidsplass, men så fikk vi nye sjefer, som fikk det for godt at de skulle mobbe folk til å slanke seg... de trakasserte meg til jeg brøt sammen. Jeg er fortsatt sykemeldt og sliter voldsomt med psyken. I tillegg har jeg nå utviklet spiseforstyrrelse den andre vegen; har sluttet helt å spise med mindre noen gir meg tillatelse til å spise noe. Da kan jeg spise, men aldri hvis ikke noen ber meg om det.

Ord kan ødelegge et menneske... jeg får heldigvis hjelp nå, men hva med de som ikke blir fanget opp tidsnok?

Hoppis

19.12.2012 kl.15:14

Kan egentlig ikke si annet enn "my feels" akkurat nå.....

Hjenna

23.12.2012 kl.13:58

Uff, det stemmer så bra, det er akkurat sånn det føltes.

Synne og Kosinus

13.12.2015 kl.12:31

Ble veldi rørt. Jeg ble mobbet for litt siden. Dritt er det med mobb...

Skriv en ny kommentar

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits