Hollywood + psykisk sykdom = Close, but no cigar

I likhet med Elise liker jeg boka Perks of being a Wallflower utrolig godt. Den viser et ærlig bilde av en ungdom som sliter med psykiske problemer, men prøver så godt han kan likevel. Filmen, derimot, levde slettes ikke opp til forventningene. Der boken turte å vise de rå og upolerte sidene ved å være ung, hopper filmen galant over alt som kan være ubehagelig.



To store deler av historien i Perks of being a Wallflower er a) Charlies traumer, og b) Patricks sammenbrudd. Begge disse tingene blir kun nevnt som bisetninger, og selv i scener som handler kun om de mørke sidene, tør filmen aldri å gå langt nok til at det blir rørende. Den holder igjen alt som kan dempe latterkicket ved neste vits. Humoren fra boken er bevart, men tårene forsvant i prosessen. I stedet flyttes alt fokus over til kjærlighetslivet til Charlie. En historie om traumer, angstanfall og sosiale problemer reduseres til enda en glossy tenåringsfilm fra Hollywood. Ikke bare er det dumt og unødvendig, det gjør filmen i seg selv så mye dårligere. Ved å frata karakteren Charlie det grunnlaget som gjør ham til den han er, har filmskaperne også gjort historien mye mer meningsløs og forvirrende på filmlerretet. Resultatet er en film om ung kjærlighet som faller inn i rekken av masseprodusert nonsens som vil bli glemt etter noen måneder. Koselig for de som har lest boka, absolutt ordinær for alle andre.

Dette provoserte meg på et dypere plan enn at en så fin bok blir en så dårlig film. For hva er det egentlig tenåringer får ut av sånne filmer? Jeg kom på et annet eksempel kalt It's kind of a funny story. Hovedpersonen er alvorlig deprimert, suicidal og har angst. Han er så syk at han blir innlagt på psykriatisk sykehus. Og hva møter ham der? Zach Galifianakis i legekostyme og en jente som til tross for at hun har alvorlige psykiske problemer, fortsatt klarer å være overnaturlig tiltrekkende, freidig og flink til å kline. Jeg synes det er veldig kult at tenåringsfilmer tør å ta opp tabubelagte emner. Men å vise depresjon og angst på en så nonchalant og urealistisk måte virker bare mot sin hensikt. Etter å ha lest Perks of being a Wallflower, tenkte jeg "Åh, det finnes andre som har det som meg, og det er vanskelig, men jeg har troen på at det i det lange løp kan komme til å gå bedre." Etter å ha sett filmen, tenkte jeg heller "Åh, det finnes andre som har det som meg, men de takler det så mye bedre og de får fortsatt kjærester og alt ordner seg til slutt. Hvorfor er det ikke så lett for meg? Hva er galt med meg?" Jeg blir så glad hver gang jeg ser en ny film som tør å vise andre sider ved ungdomslivet enn lipgloss, shopping og klining. Og jeg blir så skuffet hver gang jeg ser at de ikke klarer det.

Til venstre: Alvorlig syke, men fortsatt ekstremt sosialt velfungerende gutt og jente fra It's kind of a funny story. Til høyre: Middels syk og ikke sosialt velfungerende jente fra virkeligheten.

Anna

16 kommentarer

Blogglusa

30.11.2012 kl.12:09

Å, så trist å høre :(

Du tar opp et tema jeg faktisk ikke har tenkt på før, men du har så rett. Ungdomsfilmer ødelegger oss. De viser vellykkede ungdommer som finner kjærligheten. Man lurer faktisk på hva som er galt med en... Glad du sa ifra. Nå vet jeg hvilken bok jeg SKAL lese og hvilken film jeg IKKE SKAL se ;)

acristy

30.11.2012 kl.12:53

Boka The Perks Of Being a Wallflower var en av de beste jeg har lest noensinne. Har ikke fått se filmen ennå, er litt engstelig for at den kommer til å ødelegge den visualiseringen av boka jeg hadde i hodet...^^

30.11.2012 kl.14:38

er det noen som vet om boken finnes på norsk? :D

30.11.2012 kl.16:53

Jeg elsket både boken og filmen. Boken fikk meg til å fortså meg selv og andre mye bedre. Den forandret meg. Har sett filmen to ganger og gleder meg til å kjøpe den. Skal lese boken igjen også! Sier bare takk Stephen chbosky.

uperfektejenter

30.11.2012 kl.21:51

Anonym: Jeg er ikke helt sikker, men tror ikke den har blitt oversatt til norsk enda. Men den engelske versjonen er veldig lettlest og grei så jeg anbefaler deg å lese boka uansett, altså! (Å lese engelske bøker er uansett en flott måte å lære nye språk på) -Anna

passion4painting

30.11.2012 kl.22:03

Nylig lest the perks selv :) kjempe bra bok! Kjøpte den via nett. Føler boka gir innblikk i en relativt normal ungdoms liv og legger verken skjul eller vekt på de psykiske utfordringene et liv fører med seg -den viser derimot at du trenger ikke være perfekt på alle områder... vet ikke jeg :) Sett filmen, og tatt i betraktning av at den er amerikansk, syns jeg de har klart å vise et respekterende hensyn til det rå og upolerte. Dessuten kjempe gode skuespillere :)

tonje

30.11.2012 kl.23:58

Skjønner ikke helt hva du mener med "enda en glossy tenåringsfilm fra Hollywood". Ja, filmen legger kanskje mer vekt på Charlie's kjærlighetsliv enn de psykiske problemene (som de viser) men du kan da virkelig ikke mene dette var en dårlig film? Ja boka er selvfølgelig et par hakk bedre, men hvis du virkelig greier forstå filmen så ser man gjennom hele filmen hva den handler om .Angsten og depresjonen er der hele tiden. Klissete dårlig ungdomsfilm om å ikke passe inn er det ikke.

uperfektejenter

01.12.2012 kl.12:20

tonje: Jo, jeg synes filmen var dårlig. Skuespillet var ikke godt nok, overvekten av humor førte til at de alvorlige scenene ikke ble tatt seriøst (om man legger opp til at publikum skal le i hver scene, vil de anta at de kan le av alt - for eksempel var det folk i kinosalen som lo da Patrick gråt). For de som har lest boka, er den grei å se, men den levde definitivt ikke opp til forventningene. En person som ikke har lest boka vil ikke forstå den underliggende angsten (det har også blitt sagt i flere anmeldelser fra folk som ikke hadde lest boka på forhånd).
Men dette er selvfølgelig bare min mening! Bra at du likte den :)

01.12.2012 kl.12:28

Ingen av vennenne mine hadde lest boken, alle gråt og alle skjønte følelsene som lå under. Det er ingen lett film å se og ingen i salen lo når de ikke skulle. Jeg synes skuespillerne var utrolig flinke og ble ikke skuffet, filmen sies å være en av den beste filmatisseringen av en bok. Det er jeg helt enig i, jeg har selv lest boken og sett filmen. Ikke skuffet i det hele tatt!

01.12.2012 kl.12:29

Ingen av vennenne mine hadde lest boken, alle gråt og alle skjønte følelsene som lå under. Det er ingen lett film å se og ingen i salen lo når de ikke skulle. Jeg synes skuespillerne var utrolig flinke og ble ikke skuffet, filmen sies å være den beste filmatisseringen av en bok. Det er jeg helt enig i, jeg har selv lest boken og sett filmen. Ikke skuffet i det hele tatt!

Matmah

01.12.2012 kl.12:34

Hvis du vil se en skikklig brutal, rørende, fin film MÅ du se Dear John. Jeg hylgråt under hele filmen, til og med under reklamepausene!

Meg

01.12.2012 kl.15:18

Jeg er så sykt lei av alle fasadene.. Endelig noen som er smarte og modige nok til å være seg selv :) De fleste bloggerene på topplisten nekter å tro at det de gjør er galt, de blir daglig kalt forbilder fordi de enten er flinke til å trene eller se perfekte ut.. Hva annen grunn kan det være liksom? Hva bra gjør de? Og det er farlig å ha ett forbilde på grunnlag av at det er såkalt "perfekt", min egen venninne er på randen mellom liv og død grunnet spiseforstyrrelser, hun var aldri med å påvirke andre, hun var bare ett av mange offer "takket" være disse såkalte rollemodellene. Norges mest leste blogg var med å påvirke min beste venninne til noe som holder på å ta livet av henne, hun skulle bare se noenlunde ut som henne.. jeg er fryktelig sint og lei meg på samme tid... Folk forstår ikke hvor alvorlig ting har blitt, og at alt kun handler om penger og popularitet. Jeg har så fryktelig lyst å anklage hver rosablogger om hva de faktisk "bidrar" med, men de er vel sikkert offere selv, bare at de er offere med popularitet og penger..

Tusen takk for att dere har fornuft og velger å dele den :) Klem

Vilde

03.12.2012 kl.02:37

Etter å ha boikottet blogg.no over lengre tid, ble jeg positivt overrasket av å finne dere på topplisten, da jeg ble offer for prokrastinering grunnet ekstremt tørt eksamensstoff og måtte ty til ekstreme midler, nemlig blogg.no.

Dere virker som to smarte og reflekterte jenter med beina godt plantet på jorda. Fun fact: Det er bevist at mennesker som sliter med deperasjoner har en mer korrekt virkelighetsoppfatning enn friske! Om det er positivt eller negativt kan drøftes, men man slipper jo i det minste å gå gjennom livet som en godtroende sau. Det hadde vel kanskje vært det letteste, men ettersom noen av de største tenkerne gjennom historien var deprimerte, liker jeg å tro at vi som sliter psykisk (noen ganger) har et lite fortrinn...

Vi trenger flere av dere som tør å stå fram og vise den mindre glamorøse og (langt mer realistiske) siden av det å være ung! Det gleder meg å se at ikke hele "bloggergenereasjonen" er en gjeng usikre jenter som gjemmer seg bak en fasade av sponset sminke og falskt hår, påvirket av usunne forbilder med en form for ekshibisjonistiske tendenser som romantiserer husmorrollen og livet generelt. Tenåringstiden er i stor grad preget av usikkerhet og er mildt sagt jævlig. Den enkleste utveien er som regel å gjøre "som alle andre". Dere fortjener creds for å gå den tyngre veien. Livet er absolutt ingen dans på kafébesøk eller i klesbutikker, og jeg blir trist av tanken på alle de lett-påvirkelige unge jentene som sluker noen av de toppbloggernes tilsynelatende perfekte liv. Enkelte blogger burde virkelig kommet med en advarsel...

Nå ble dette en litt lengre kommentar enn jeg hadde planlagt, så jeg tror jeg runder av her.

Er ikke den første til å påpeke hvilken god jobb dere gjør, men fordi vi bare er menneskelige og har en tendens til å legge størst vekt på de negative tilbakemeldingene vi får, må jeg bare få understreke det en gang til; det er sånne som dere som gir meg tilbake litt av troen på menneskeheten. Har enda ikke fått lest eller sett The Perks of Being a Wallflower, men det skal jeg absolutt få gjort :)

Stor klem fra ny leser

Julie

06.12.2012 kl.00:47

Jeg elsker denne boka med hele mitt hjerte og hadde angst da jeg entret kinosalen, men jeg ble veldig positivt overrasket over filmen! Den var god og så nær boken som en filmatisering kan være. Jeg gråt masse og lo definitivt minst.

***

09.12.2012 kl.19:11

1. Jeg elsker denne bloggen. Det er rett og slett fantastisk at noen har et alternativ til alle "mote, shopping og trening"-bloggene som finnes her ute. Og at dere faktisk står for det dere mener er så utrolig bra. Jeg skal ikke skrive så utrolig mye mer her enn at jeg elsker dette og <33<3<3<3<3<3

2. Så... rart at du ikke likte filmen! Jeg er helt uenig - før jeg skulle se den var jeg redd for at de ikke hadde klart å ivareta den stemningen boken hele tiden bærer på, og for at skuespillerne ikke hadde klart å yte karakterene rettferdighet. Noe de virkelig fikk til. Jeg lo og gråt om hverandre gjennom hele filmen, fordi de følelsene karakterene har, og som jeg selv har hatt, kom så tydelig fram.

(Rart hvordan man reagerer så forskjellig på ting, da.)

tone

26.12.2012 kl.10:59

its kind of a funny story er den mest deprimerende filmen jeg har sett. boken er helt annerledes, filmen er så urealistisk og misvisende at det burde ikke vært lov.

har ikke sett perks ennå, men har ikke så høye forventninger

Skriv en ny kommentar

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits