Kassen min og jeg

Her om dagen støtte jeg på et uventet problem.

Klassen min skal på en studietur til Stockholm etter jul. Skolen er bare gratis i teorien, så for å få råd til det må vi tjene penger. Det gjør vi ved å selge kakebokser. Du har sikkert sett dem før. I alle år har unge idrettsklubbmedlemmer og skoleelever gått fra dør til dør og solgt Mormors Sjokoladeflarn, Fars Punsjboller, Onkels Nevroser og så videre.

Det er ikke kakeboksene som var problemet. Problemet var at jeg ikke var klar over at disse kakeboksene også skulle hentes og fraktes hjem. Rett før jeg skulle hjem fra skolen, ble jeg derfor overrasket da en pappkasse med 20 slike bokser dumpet ned i armene mine. En hyggelig dame forklarte meg at de nå var mitt ansvar, og jeg stirret forfjamset ned på kassen. Tyngden overgikk all forventning. Nå måtte jeg frakte den fra Frogner og hjem uten andre hjelpemidler enn et Ruter-månedskort og min egen kropp.



Den første etappen gikk så greit at jeg nesten fikk tilbake motet. Jeg elsker Frogners hjelpsomhet (ja, den eksisterer faktisk), og på veien til t-banen fikk jeg hjelp to ganger og til og med solgt en boks! Deretter brukte jeg førti minutter på t-banen på å mentalt forberede armmusklene mine på deres største bragd noensinne. Jeg måtte bære kassen hjem. Alene.

Så gikk det sånn passelig skjevt. Jeg kom ca 10 meter før jeg ikke hadde noe annet valg enn å la kassen falle til gulvet, i bunnen av tunnelen.



Så sto vi der, da. Jeg og kassen min. Det var et av de mest håpløse øyeblikkene i mitt liv. Her var jeg, ikke mer enn en halv kilometer hjemmefra. Så nære, men allikevel så fjern. Jeg kunne ikke svikte mine plikter nå. Jeg var simpelthen nødt til å frakte denne kassen til dens rette plass. Jeg har gått gjennom den tunnelen nesten hver dag i 17 år, og aldri har den virket så lang og hard som den gjorde nå.

Jeg fant ut at det lureste var å dele reisen opp i etapper. Først brukte jeg noen minutter på å finne den beste måten å bære det hele på (det fantes egentlig ingen god måte, men jeg jobbet med det jeg hadde fått). Så begynte vandringen. Den første etappen gikk helt opp til toppen av tunnelen. Der tok jeg meg en pustepause, til stor forvirring for en gangster som sto litt unna og så på meg. Jeg stirret tilbake og forventet at han skulle tilby meg litt hjelp, muskuløs og macho som han så ut, men han ble bare stående og se. Til slutt snudde han seg, gikk ned til t-banen og lot meg bli værende igjen, alene. Med et sukk tok jeg igjen fatt på oppgaven, da en liten gutt kom gående. Jeg vet ikke hva jeg håpet på, men han så så nysgjerrig ut at jeg ikke klarte å holde meg.

Meg: HEI VIL DU KJØPE KAKER?!
Gutten: Hvem hva hvorfor
Meg: De er til inntekt for studieturen til klassen min, vi skal til Stockholm. Jeg kommer til å gå rundt i blokkene her og selge, men du kan gjerne kjøpe en nå!
Hodet mitt: Herregud herregud hvorfor stoppet jeg for å snakke jeg klarer ikke å holde kassen oppe lengre den kommer til å falle jeg kommer til å falle DETTE GÅR IKKE BRA
Gutten: Hva slags kake er det?
Hodet mitt: Seriøst gutt bare gi meg pengene dine NÅ
Meg: Hehe, det er en sjokoladekake. De er veldig gode altså!!
Gutten: Hvor mye koster de?
Meg: Femti kroner :) :) :) :)
Gutten: For hele kassa?
Hodet mitt: I wish!!!!!!
Meg: Nei, per boks.
Hodet mitt: Okei han kommer ikke til å kjøpe på tide å runde av samtalen
Gutten: Oi. Det var mye penger.
Meg: Heheh, ja. Det er en del.
Hodet mitt: SERIØST ANNA SKJERP DEG JEG KLARER IKKE DETTE LENGRE ARMENE DINE SKJELVER OG DU KOMMER TIL Å BESVIME. SLUTT. Å. SNAKKE. MED. DEN. LILLE. GUTTEN.
Meg: Men du kan ikke kjøpe kaker, altså?
Gutten: *Ser på meg* *Sperrer opp øynene* *Ser ned på kassen* *Måper* *Snur seg rundt og løper*

Jeg møtte ham forøvrig på nytt senere på dagen, da kom han bort til meg for å opplyse meg om at jeg satt på en ølboks. Jeg svarte et seriøst "Jeg vet det." og han reagerte på samme måte som tidligere - intenst stirring for så å flykte. Lurer på om det var noe i veien med jakken min.

Uansett, etter enda tre etapper var jeg ute i frisk luft igjen. Det var da jeg møtte den største utfordringen hittil.

SER DU BAKKEN? SER DU HVOR BRATT DET ER? Alt håp var borte. Jeg satt meg like så godt ned på asfalten og undret meg over hvorfor jeg alltid måtte havne i slike grusomme situasjoner. Men så! Så våknet kreativiteten i meg. Ser du løsningen på bildet? Ja, nemlig. Rekkverket. Smilende reiste jeg meg opp og dyttet kassen på rekkverket oppover. Det gikk flyvende lett og jeg klarte ikke annet enn å utstøte et gledesskrik da jeg var vel fremme øverst i bakken. Success!! Hører dere det, fremtidige potensielle arbeidsgivere? Jeg evner å tenke kreativt og finne gode løsninger på tilsynelatende umulige problemstillinger.

Etter denne uslåelige bragden, var resten av turen ganske straight-forward. Jeg gikk ca tjue skritt, og stoppet. Hver gang jeg stoppet, dokumenterte jeg fremgangen, litt for at jeg skulle se opptatt ut for de som gikk forbi, og litt fordi det var noe ganske vakkert ved denne kassen. Den som hadde overrumplet meg på mitt svakeste, kastet seg over meg og gitt meg en oppgave.



En prøvelse.



Og jeg overvant den.



Kakeboksene koster 50 kroner pr stk, og inntektene går direkte til vår studietur. Dersom du er interessert (og bor i Oslo-området (og er sterk)), kontakt meg gjerne!

Anna

15 kommentarer

acristy

21.11.2012 kl.12:47

Oooooh, de forba*na kakeboksene har klassen min også solgt...og det er kjett. Men etter å ha hørt om din erfaring ganske detaljert, kan jeg trygt si at det var ikke så ille for meg ettersom jeg bor bare ca 300meter fra skolen,hihi!

Lykke til med salget da!

Mor-Mette

21.11.2012 kl.13:59

Oi, nå fikk jeg ledd godt!!

mathilde

21.11.2012 kl.16:41

dette var eit fint innlegg (men sannsynlegvis ikkje ein like fin oppleving)

flott!

21.11.2012 kl.17:46

herlig innlegg :) "onkels nevroser" var virkelig treffende

Meg

21.11.2012 kl.17:58

Haha, dagens! Du er en hverdagshelt!

Så herlig!

22.11.2012 kl.18:36

Hahahaha, elsker humoren i dette innlegget!

Skulle gjerne kjøpt, men bor litt langt vekk:(

Noora

24.11.2012 kl.12:32

hvor kan man hente dem??

uperfektejenter

24.11.2012 kl.21:20

Noora: Et hvilket som helst sted i eller i nærheten av Oslo! Send meg en mail på uperfektejenter@gmail.com så kan vi avtale nærmere!

:3

25.11.2012 kl.00:08

...onkels nevroser? Interessant :]

Maria

26.11.2012 kl.18:18

Sitter her hjemme med en slik kakeboks, spørsmålet er kordan i huleste blir man kvitt den? Ingen som vil ha dem jo!

Ida

29.11.2012 kl.09:59

Haha haha, for et herlig innlegg! håper du får solgt rubbel og bit!

-i-

Madelen

29.11.2012 kl.15:58

åååååh hvis du har sjokoladeboller, så vil jeg gjerne kjøpe :D jeg bor i oslo :D

uperfektejenter

29.11.2012 kl.17:59

Madelen: Yay! Send meg en mail på uperfektejenter@gmail.com, så kan vi avtale nærmere :) -Anna

Lisa Archana

29.11.2012 kl.20:27

Haha, jeg elsker dette blogginnlegget!!

Silje

01.12.2012 kl.15:38

Sjokoladebollen er FANTASTISKgode. Anbeler dere alle til å prøve de. Hadde jeg bodd i Oslo området skulle jeg kjøpt!

Skriv en ny kommentar

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits