Alternativ

"Jævla satanist!" ropte de etter meg da jeg var 13 år, fargesprakende antrukket i lilla strømper, rosa skjørt og hettegenser med katteører og leopard-mønster. Nevnte jeg halen?

"Jævla lesbe!" ropte de etter meg da jeg var 14 år, og bestemte meg for at kort hår var min greie. Jenter også forsåvidt, var ganske kult, men på et annet nivå. 



Disse to utsagnene har til felles at de er stereotypiske og dømmende. I tillegg får de det å være lesbisk og satanist til å virke som de verste tingene i hele verden (noe det ikke er, om du leser litt).

Opp gjennom årene har jeg hatt mange forskjellige stiler og identiteter, og dessverre førte det med seg en hatklubb. Fra ung alder har jeg skilt meg ut, til og med da jeg ikke prøvde. Det var vel bare ikke så mange tiåringer som gikk med rosa topp og grønne shorts. Eller grønn/hvit-stripete genser og lilla joggebukse. Hva kan jeg si, jeg var liten og jeg brydde meg lite. 

Selv har jeg også prøvd å sette en klistrelapp i panna. Emo? Bifil? Kawaii? Miljøverner? Hetero? Panfil? Ateist? Lesbisk? Feminist? Tomboy? Nerd? 

 

De fleste forandrer seg mye gjennom ungdommen, og jeg er intet unntak. Av alle ting jeg prøvde å kalle meg selv, fikk jeg det aldri helt til å stemme. Til slutt landet jeg på alternativ. 

For hva er alternativ? Jo, å være annerledes. Å ikke passe inn, å være rar. Å gjøre hva man vil, å være seg selv. Alternativ var ordet jeg fant trøst i, men dessverre har det ordet og det miljøet forandrer seg veldig med dagens ungdom. 

For meg har alternative mennesker vært mennesker som godtok alle. Som skjønte, eller hadde opplevd, hvor overflatiske barn kan være, og at hva man har på seg ikke definerer deg som person. Det var et miljø hvor jeg kunne være meg selv, prate om tingene jeg brydde meg om, og finne trøst og diskusjon. Vi var outcasts, men det gjorde ingenting, for vi var snille med hverandre. Og det var ikke bare svartkledde gothere, skeive og politiske, det var også sosser eller "normale" folk, om de ville være med oss. Alle fikk være med, om de var hyggelige. 

I dag kunne det ikke vært mer annerledes. Vi ser på emo-ene på Oslo S som barnslige og høylydte. Hvis du sier du er hipster, prøver du for hardt. Gothere er skumle og arrogante. De politisk engasjerte (særlig venstre-siden) drar på seminarer i skogen og røyker tjall. Leser du bøker eller spiller spill, vel, da er du en lat nerd. Sossene er bare rikmannsbarn som har fått alt de har uten å jobbe for det. De som er "ordentlige" alternative ser ned på dem som ikke kler seg "riktig". 

 

Alternativ har gått fra å være en samlebetegnelse på mennesker som er seg selv, til å være en spesifikk stil og væremåte. Nåløyet er trangere enn samfunnets "normale" norm. Vi setter klistremerker i panna på hverandre uten å sjekke at det stemmer. Du har venner fra spor nitten? Her, ta dette "EMO"-stempelet, det er sikkert sånn du er. Hvorfor har vi, som før tok vare på hverandre, blitt akkurat det vi flyktet fra?

Jeg gleder meg til den dagen der alle igjen er velkomne til å bruke betegnelsen alternativ, og finne seg alle mulige venner uten å bli stemplet som feil. Jeg har så mange rare og vidunderlige venner på skolen min, og vårt miljø er alternativt så det suser - alle får være med, uavhengig av stereotyper. Så lenge du er deg selv, så er du bra nok. Og jeg skal personlig ta alle klistremerker jeg ser distributert ut, og brenne dem på bålet. Alle mennesker er mer enn en klistrelapp, og vi fortjener en sjanse til å være oss selv. Anser du deg selv som alternativ, tenk litt over hva det ordet egentlig betyr. Vær deg selv, og la andre bestemme hvem de vil være. Den gylne regelen gjelder for alle. Vi er mer enn et klistremerke.

 

Elise

25 kommentarer

kaninhjerte

13.09.2012 kl.14:47

Folk flest ville kalt meg alternativ, fordi jeg ikke glir inn i stereotypen. Jeg kaller ikke meg elv noe, for helt ærlig, vet jeg ikke hva jeg er. Jeg er meg selv, en kjærlighetssyk jente med rosa-fetish og blomster i håret.

Før elsket jeg når folk kalte meg emo og scene, noe jeg synes er helt tragisk nå. Hhaha, må bare le av det. Var så teit den gangen.

Hedda

13.09.2012 kl.14:48

Fantastisk inspirerende, må jeg si :) Skal renske opp i klistrelappene selv, jeg nå!

13.09.2012 kl.15:07

Apropos ingenting; (depresjon og det å ikke ha det helt bra). For å komme ut av mørke hull må man enten få hjelp eller komme seg opp av seg selv. Men for å få hjelp må man kanskje tørre å be om det selv, og for å komme seg opp selv må man kanskje tillate seg selv å være litt nede først; føle på det man føler. Og det er dette jeg er opptatt av, dette som gjør veien tilbake til livet så vanskelig for så mange; å tillate seg selv å føle. Å tillate seg selv å være sint, trist, redd, og så videre. Å tillate seg selv å være sårbar, å tillate seg selv å for en gang skyld be om litt hjelp. Personlig så er det nettopp dette som til tider gjør livet vanskelig for meg. Jeg er fullt klar over det, men jeg klarer ikke å synes synd på meg selv. Jeg klarer ikke tillate meg selv å føle det jeg føler, jeg respekterer rett og slett ikke mine egne følelse, selv om jeg vet at jeg har vært igjennom ting som gir meg god grunn å ha det litt kjipt. Og hvordan kan jeg gå og be noen om hjelp uten å være redd for å ikke bli tatt alvorlig, når jeg ikke selv tar det alvorlig? DET ER LOV Å HA DET KJIPT SELV OM MAN BOR I ET RIKT LAND MED DEMOKRATI OG VELFERDSSYSTEM OG MAT OG TAK OVER HODET. Dere har gjort en fantastisk jobb og når ut til flere og flere unge mennesker, og jeg hadde satt pris på om dere kunne prøve å formidle dette budskapet til alle forvirrede sjeler som leser bloggen deres. Jeg beklager selvfølgelig maset hvis dere allerede har skrevet om dette, og uansett om dere har skrevet om det, kommer til å skrive om det eller ei - STÅ PÅ! Og fortsett å skriv. For all del.

Marte Isaksen

13.09.2012 kl.15:15

Så bra skrevet! Digger deg!

uperfektejenter

13.09.2012 kl.15:34

Anonym: Hei! Tusen takk for denne kommentaren og tilbakemeldingen på det vi skriver, det er uten tvil lesere som deg som gjør oss bedre. Vi har skrevet om "Flink-pike syndromet" - altså det å måtte være best hele tiden, og ikke gi seg selv en pause. Vi har tidligere også skrevet om depresjon, og jeg tror det har kommet fram at man har helt lov til å føle. Skal uansett bære det med meg videre, for det kan ikke bli sagt mange nok ganger. Jeg håper du greier å ta deg selv alvorlig en dag, og lykke til videre. <3

MakeNoSense(Nini)

13.09.2012 kl.16:10

Kjenner meg igjen på flere punkter i dette innlegget. Veldig godt skrevet av deg Elise ^^

Merker på meg selv noen ganger at jeg kan sette litt stempel og da blir jeg veldig sur på meg selv. Fordommer og å dømme er noe jeg prøver å få helt vekk. Er ganske åpen til de fleste folk allerede og har mange venner med hver sin unike personlighet, men merker at jeg kan bli skeptisk en gang innimellom.

Alt i alt, synes jeg at alle burde være snille med hverandre uansett personlighet, stil og interesser.

Petra

13.09.2012 kl.19:12

Det er et så dømmende samfunn vi lever i nå for tiden og det finnes nesten ingen mennesker som aksepterer deg. Om du finner en person som aksepterer deg er du faktisk ekstremt heldig. =)

Blogglusa

13.09.2012 kl.19:23

Uff, jeg er alt for dømmende... :( Jeg får litt dårlig samvittighet nå, men noe som er sant er at jeg faktisk prøver. Jeg prøver å overse utseendet til folk. Av og til lykkes jeg, av og til ikke. Håper jeg en dag kan se på et hvilket som helst menneske, og min første tanke skal være: "For et fantastisk menneske, han/hun så snill ut."

uperfektejenter

13.09.2012 kl.19:32

Blogglusa: Det viktigste er at du prøver! :)

Nemi Rebella

13.09.2012 kl.21:53

JEg synes du er tøff jeg, som går for DIN egen stil, det krever litt gøtts for og gjenomføre det, spes i en alder rundt 13... Jeg er jo nå 33 (vet... gammal burugle, hhæhæhæh) og føler vel at jeg har funnet MIN stil hmmm, ja de siste tre åra kanskje...! Ingen kan nok sette noen klistrelapp på meg heller, hæhæ, de må jo bare prøve ;) Kaller meg selv for et vandrende sirkustelt jeg, så får jo folk tenke og si hva pokkern de vil...

Dette synes jeg faktisk var en forfriskende blogg! Keep up the good work folkens :D

Rita

13.09.2012 kl.23:47

Veldig bra skrevet, Elise!

Jeg synes du er kjempetøff som tørr å skille deg ut! Hvor kjedelig hadde det ikke vært hvis alle hadde samme personlighet og klesstil?

Frøken Strøken

14.09.2012 kl.10:47

Wow, du skriver godt. Jeg kjenner meg godt igjen - og jeg fikk også både satanist og det ene og det andre ropt etter meg i tretten-fjortenårsalderen. Jeg husker at jeg var veldig identitetssøkende da, prøvde hele tiden å definere meg selv. Disse skoene er så typisk meg, disse strømpene viser personligheten min. Med årene har jeg sluttet å gidde, men jeg husker fortsatt godt behovet for nettopp de klistremerkene du beskriver. Kan kaste dem på bålet sjæl. Det er for mye strev å begrense seg selv :)

Poops

14.09.2012 kl.15:11

Å forsøke å sette et stempel på meg er den raskeste måten å sette meg i vranglås. Jeg tror mange ikke tenker over det eller tenker på det som uforskammet, men når det første (eller andre, eller tredje, fjerde, femte) en spør meg om er om jeg er lesbisk (eller noe annet tullbullshit), samme hvor høflig en prøver å kamuflere det sklir en rett in på shit-lista mi.

Liksom, bare prat med meg. Bli kjent. Jeg hater når folk leter etter snarveier for å kategorisere folk. Jeg bor ikke i en dyrehage. Du kan ikke lese alt om meg på en liten lapp.

aina

14.09.2012 kl.19:28

Jeg veit akkurat hva du mener og det irriterer meg så grenseløst!!!! Takk for at du skreiv om dette, jeg føler meg litt mindre alene :)

14.09.2012 kl.20:16

Har lært i dramaundervisning at det å sette stempel/status på folk når man møter/ser dem for første gang er utrolig vanlig blant mennesker, men det betyr ikke at det er greit. Jeg syns vi alle sammen skal jobbe for å få fjernet våre egne fordommer mot andre mennesker, for det er viktig for å få verden fremover.

Det er alltid noe som er fint med alle personer hvis man velger å fokusere på det. (Ikke at jeg er så innmari flink til å alltid tenke sånn her selv hele tida, men det er jo fint å prøve, tenker jeg)

Amanda

15.09.2012 kl.21:34

så bra!!! sjølv er eg livredd for å bli klistremerka, samstundes som eg ikkje er flink nok til å sjå bak andres klistremerke. men da er det viktig med ein påminning i blant, slik at ein blir bevisst og kan gjere noko med det!

TG

16.09.2012 kl.16:45

Du er shit kul

Nnugg

18.09.2012 kl.14:54

Noe av det verste med det alternativet miljøet for øyeblikket; er at det er så mange som føler at de blir presset til å røyke og drikke. Det er så synd at den gruppen mennesker som vi tror vi kan passe inn med er så vanskelig å være en del av.

Trodde for noen år siden at det kanskje var mulig for meg å få meg gode venner i den gruppen, men tydeligvis passer jeg bedre sammen religiøse avholdsfolk. Har gitt opp den alternative gruppen

uperfektejenter

18.09.2012 kl.16:41

Nnugg: Det er veldig sant! Jeg hører om det hele tiden, og også om mange som blir introdusert for drikking, røyking og dop via alternativ-miljøet. Man kan liksom aldri vinne.

Mette

18.09.2012 kl.23:50

Du glemte de kristne, alle ansett som Guds barn, alle likeverdige, og likevel like forskjellige pga de talentene og egenskapene vi har. Rett og slett genialt enkelt... ;)))

Huldra

22.09.2012 kl.14:17

Bra skrevet!

Gratulerer som ukens blogg hos gudinnene. Det fortjente dere virkelig. Har ruslet litt rundt hos dere og liker den reflekterte holdningen. Stå på! :)

uperfektejenter

22.09.2012 kl.14:47

Huldra: Tusen takk! Det var hyggelig å høre. :)

Helle

28.09.2012 kl.08:53

Da jeg var 14, gikk jeg bare i svart. Jeg følte meg ikke komfortabel i farger. Jeg gikk også med tung eyeliner. Da ble jeg kalt for satanist, nazi, rasist, og folk snakket bak ryggen min om hvordan jeg ikke hadde et liv og ingen venner. Ingen av disse anklagene var noen gang sanne, men jeg ble ganske pårørt av dem. Det var for det meste noen gutter i tiende som plaget meg, men andre snakket også. En av dem hev saft i fjeset mitt en dag. Da gråt jeg. Jeg orket virkelig ikke mer. Skolen tok tak i dette, og det stoppet, men det jeg er sur for, er at når de beklaget, sa jeg at det gikk greit. Det gikk ikke greit. Jeg tilgir dem aldri.

Så opp gjennom årene har jeg opplevd å bli hetset av tilfeldige folk. Jeg begynner å bli vant til det og jeg vet hvordan jeg skal reagere på det, men av og til gjør det meg veldig trist. Jeg føler at jeg skal komme med en eller annen moral eller lærdom i denne historien, men jeg kommer ikke på noe. Kanskje jeg bare ville snakke om det et eller annet sted.

uperfektejenter

28.09.2012 kl.10:46

Helle: Føler med deg! Syns du er utrolig tøff som har gått gjennom alt det med hevet hodet, det hørtes ganske grusomt ut (kan ikke tro at noen kan få seg til å kaste saft i fjeset til noen - hva lever de for, egentlig?). Ha en fin dag, søte deg <3

Susanah

10.02.2013 kl.07:46

Dere skriver utrolig bra! For min del er jeg veldig flink til å forhåndsdømme folk, men jeg gjør alt jeg kan for å skyve det til side, og finner som regel frem til det gode i folk. Der andre kanskje finner en lett creepy type, ser jeg et ensomt menneske som søker kontakt med andre - der man ved første blikk ser en som virkelig skiller seg ut trenger ikke dette komme av et behov for å bli stirret på, men bare et behov for å være seg selv å føle seg fri. Det jeg sliter mest med er vel å se de positive sidene med meg selv, derfor er jeg spesielt glad for en venninne som gjør nesten alt for å bedre selvbildet og selvfølelsen min. Gode venner er det viktigste man kan få her i livet.

Skriv en ny kommentar

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits