Sykkeltur

Halla Lola! Lenge siden sist. Jeg har vært opptatt med å utforske, utforske alt fra meg selv, via politikk og Europa og kjærlighet til fotografi. Blant annet. Tingene jeg har funnet ut skal jeg selvfølgelig ikke holde for meg selv. Det første jeg vil skrive om er det siste jeg utforsket, nemlig hvordan det er å sykle til Oslo by.

 

Misforstå meg rett - jeg bor i Oslo. Jeg bor bare jævlig langt unna alt som er hovedstad, by, mennesker, bilveier og sivilisasjon. Kort sagt; Jeg bor nærmere Lillestrøm sentrum enn Oslo sentrum. T-banen har derfor alltid vært mitt andre hjem, min nøkkel til et liv. I dag bestemte jeg meg for å utfordre systemet.

 




Rett ved huset mitt går hovedveien ut av Oslo, E6. Denne veien går ikke bare gjennom hele byen, men også gjennom store deler av Norge. Min elendige stedsans var derfor ingen hindring i dag: Det er bare å følge motorveien. Heldigvis er det en sykkelsti ved siden av veien helt frem til byen. Selv om det var utrolig dårlig luft, var det ikke så slitsomt som jeg hadde fryktet. Det var mest nedoverbakker, nesten ingen oppoverbakker og en god del strake veier. Vi syklet i rolig og behagelig tempo med flere, og kom frem til Sinsen etter ca en time. (Til sammenligning tar det ca tjue minutter med bil å kjøre den samme strekningen.)

 



Etter Sinsen var vi egentlig fremme. Vi hadde ankommet Oslo by. Da ble det straks vanskeligere. Sykkelstien forsvant. I Oslo er det ikke lov til å sykle på fortauet, og vi måtte altså velge. Enten kunne vi trille sykkelen på fortauet og oppføre oss som fotgjengere, eller så kunne vi sykle i bilveien. Når man sykler i bilveien, er man en bil. Det betyr at man må sykle midt i veien, følge trafikklys og skilt, og ha nervene i behold. Dette er vanskeligere enn det ser ut til, og jeg måtte kapitulere på Grünerløkka. Vi parkerte syklene i Birkelunden og tok oss en matbit på Bagel & Juice (koseligste kaféen med den beste lunsjmenyen i byen, spør du meg).Til slutt syklet vi videre til Jernbanetorget og tok T-banen hjem. Vi fant rett og slett ut at to barnebilletter for syklene var verdt å slippe de grusomme oppoverbakkene (som tidligere hadde vært deilige nedoverbakker) på veien hjem igjen.

 



(Turen til Jernbanetorget var forøvrig noen av de skumleste fem minuttene i mitt liv. For det første kan jeg ikke trafikkregler, for det andre har jeg ikke vært på en sykkel siden i fjor og for det tredje er jeg alltid litt fjern. Dette er en ekstremt dårlig blanding når man skal sykle midt i Oslo sentrum, hvor både sykkelstier og høflighet er ukjente begreper. Heldigvis hadde jeg med meg en byvant og sykkelvant gutt fra Bergen, som i tillegg til å mangle sykkelstier og høflighet, også har brolagte veier.)

 

Konklusjonen min ble overraskende god. Jeg hadde forventet blodslit, eksoslunger, livsfare og dårlig samvittighet for å forlate min gode venn T-banen. I stedet fikk jeg en koselig og lett sykkeltur, helt gratis transport til byen og eksoslunger. Den dårlige samvittigheten forsvant da jeg uansett tok banen hjem igjen. Jeg fikk se nærmere på de stedene jeg vanligvis kjører forbi i ekstremfart med T-banen, og attpåtil føle at jeg gjorde noe godt for helsa og lommeboka mi. Jeg kommer nok ikke til å begynne å sykle til skolen, av flere grunner. Men jeg har forstått at byen ikke er så langt unna som jeg hadde trodd. Grünerløkka er alltid en time unna, så om det er fint vær og jeg vil spare penger, kan jeg like så godt sykle. I tillegg har jeg nettopp fått meg bysykkelkort, så om jeg overvinner bilskrekken (noe jeg uansett må gjøre før jeg tar lappen neste år), skal du ikke se bort ifra at du kan se meg på Jernbanetorget en dag, på sykkel, med vind i håret og et smil om munnnen. Og hjelm. Så klart.

 


Bare sånn koselig bilde fordi jeg aldri vet hvordan jeg skal avslutte.

Anna

Én kommentar

Øyvind

09.08.2012 kl.20:25

Koselige bilder er da en god måte å avslutte på! ;)

Skriv en ny kommentar

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits