PSYKOLOG 101

I går fikk vi denne kommentaren: "Kunne dere hatt et innlegg om BUP? skal starte der om et par uker, og er sånn passe dritt nervøs. Hvor går du til psykolog? Elsker bloggen deres. Fortsett med den gode jobben:)"

 

Først vil jeg si tusen takk, som sagt er det lite som hjelper så godt på motivasjonen som en fin kommentar! Så til saken.

 

Jeg har gått til fire ordentlige psykologer i mitt liv, samt snakket med helsesøstre, rådgivere og til og med lærere på skolen. Den psykologen jeg går til akkurat nå har jeg ikke tenkt å skrive om her, men jeg vil gjerne skrive et innlegg om psykologi, om hvilke muligheter du har, og litt om mine erfaringer. Mental helse er et altfor lite diskutert tema i samfunnet, og jeg synes at folk flest har altfor høy terskel for å gå til psykolog.

Du trenger ikke å ha en diagnose for å gå til psykolog. Som ungdom i Norge i dag er det enkelt å få hjelp helt gratis (men du må dessverre regne med litt ventetid fordi det også er andre som trenger hjelp). Og det trenger ikke å få noen andre konsekvenser enn en notis i journalen din (som uansett er konfidensiell). Om du ikke liker det, er det også helt greit å avslutte terapien eller få en annen psykolog.

 

Slik jeg ser det, er psykologer en slags profesjonell venn. En person som lytter til det du har å si uten å dømme, som kan svare med både rasjonalitet og medfølelse, og selvfølgelig en som kan gi deg den hjelpen du trenger. Dette er ikke nødvendigvis en diagnose og medisiner, selv om det noen ganger er det som må til. Men en psykolog er ingen magiker. Det er ikke bare å ta piller og bli frisk, du må forberede deg på å gjøre en innsats. Tankemønstre brytes ikke lett. Det er helt umulig å forandre seg mentalt uten å ville det selv. Det kan være vondt og til tider utmattende, men det vil lønne seg. En psykolog vil også selvfølgelig aldri kunne erstatte gode venner. Psykologen er en lege. Målet med behandlingen er å gjøre deg friskere mentalt, ikke sladre om folk i klassen eller spise vaniljeiskrem (selv om det også kan være livsnødvendig).

 

1. Hvordan får jeg tak i en psykolog?

De tre enkleste løsningene hvis du føler at du trenger å snakke med noen, er: Helsesøster, helsestasjon for ungdom eller fastlegen din.

 

Helsesøster: Helsesøster skal ha oversikt over behandlingstilbudene der du bor.  Som oftest vil helsesøster henvise deg til BUP, men hvis du trenger særskilt behandling kan hun også henvise deg til andre steder. Du kan også snakke med helsesøster uten å gå videre til annen behandling. Husk bare at helsesøster ikke er en psykolog. Hun vil for eksempel ikke kunne gi ut medisiner eller sette en diagnose. Allikevel har hun utdanning og sannsynligvis lang erfaring med å snakke med ungdommer, og selvfølgelig taushetsplikt.

 

Helsestasjon for ungdom: Akkurat det samme som helsesøster, men et bedre valg hvis det for eksempel haster, fordi det er åpent hver dag i motsetning til helsesøster. Anbefales også hvis du ikke er komfortabel med å snakke med helsesøster på skolen din.

 

Fastlege: Den mest direkte veien til psykolog. Anbefales hvis du er helt sikker på at du trenger psykolog og vil gjøre det så raskt og enkelt som mulig. Du sier til fastlegen at du vil ha en henvisning og blir bedt om å forklare raskt hva det gjelder, så blir du henvist videre uten noen flere dikkedarer.

 

Obs! Alle som jobber i helsesystemet har taushetsplikt, det vil si at de ikke kommer til å si noe videre med mindre det er fare for liv og helse. Altså kommer ikke foreldrene dine til å få vite noe så lenge du ikke nevner ting som konkrete planer om å begå selvmord eller å skade andre. Om du er under 16 år, derimot, er reglene litt annerledes. Taushetsplikten gjelder fortsatt, men foreldrene dine må signere hvis du skal få lov til å gå på medisiner når du er under 16.

 

2. Forskjellige typer psykologer

 

BUP: BUP står for Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, og er statens offisielle psykriatiske tilbud til barn og unge. All behandling er helt gratis. BUP finnes i hver eneste bydel og kommune i landet. Du får en henvisning fra lege eller helsesøster, og så får du et brev i posten med innkalling til time. Hvis du er over 16 og ikke vil at foreldrene dine skal vite at du går til psykolog, er det også mulig å velge å ikke få brev i posten. Da må du si fra om dette til legen som henviser deg så han/hun kan skrive det i henvisningen.


Ventetiden kommer an på hvor akutt problemet ditt er. Hvis det er alvorlig fare for liv og helse, så får du en akutttime. Alvorlig fare betyr at du for eksempel vil ta livet ditt umiddelbart. Det vil si at du må til BUP med en gang, og så blir du muligens innlagt etter det. (Men hvis du har tenkt å ta livet ditt umiddelbart, bør du ringe 113, ikke BUP.) Hvis det er stor fare for liv og helse, får du en hastetime (under en ukes ventetid).

Lengst mulig ventetid er tre måneder. Alikevel kan det hende at din situasjon ikke blir vurdert som akutt nok til å få hjelp hos BUP innen tre måneder. Dette er fordi de bare har en viss pasientkapasitet, og prioriterer de som trenger det mest. Det betyr ikke at dine problemer ikke er viktige eller vonde nok. Hvis du får dette svaret og fortsatt vil ha hjelp, kan du prøve å henvende deg til en annen BUP-avdeling. Du kan også henvende deg på nytt til den samme avdelingen, og forklare hvorfor du føler at du trenger hjelp allikevel. BUP kan også misforstå.


Akutttime får du bare hos din lokale BUP-avdeling. Ellers har du fritt sykehusvalg, som også gjelder for BUP. Jeg tilhører egentlig BUP Grorud, men var ikke fornøyd med tilbudet jeg fikk der, pluss at det var lang reisevei, så jeg fikk bytte til BUP Frogner, som er nærmere skolen min og med et bedre tilbud (synes jeg).

 

Mitt inntrykk av BUP er blandet. Det positive er at det er et sterkt system hvor du har mange rettigheter og ting henger ordentlig sammen. I tillegg er det gratis. Men jeg opplevde at det ble et stort fokus på diagnose og medisinering, og et mindre fokus på samtaleterapi - mye skjemaer og spørsmål, lite prat om hvordan jeg faktisk hadde det. BUP er allikevel noe jeg vil anbefale alle å prøve først fordi det er enkelt og velorganisert. Hvis du ikke trives er det også mulig å bytte både psykolog og avdeling, behandlingen varierer nemlig sterkt fra psykolog til psykolog og fra sted til sted. Men det finnes andre alternativer:

 

Privatpraktiserende psykologer: Private psykologer er ikke like enkle å finne som offentlige. I tillegg koster behandlingen penger - prisen ligger gjerne på rundt 500-1000 kroner per time. (Du må derimot kun betale opp til frikortgrensa, som er på 1585 kroner, hvis du går hos en privat psykolog som får driftstøtte av staten. Helt private psykologer kan koste en formue.)

Allikevel er det positive ting - du trenger ikke henvisning fra fastlege, og behandlingen er ofte bedre. Det er også mulighet for å få mer alternativ behandling. Dessverre finnes det ingen fullstendig oversikt over private psykologer i Norge, det vanligste er å bli tipset om privat psykolog gjennom venner og familie. Internett kan også hjelpe deg litt, men jeg kan ikke gi deg noen andre råd enn å google i vei - søk etter type behandling du ønsker deg.

 

Andre gratistilbud: Hvis du har et spesielt problem(en spesiell diagnose eller lignende), kan det beste være å finne et tilbud som hjelper deg med akkurat dette. Her er også internett en god løsning. I tillegg skal helsesøster ha oversikt over de forskjellige tilbudene. Dette kan være alt fra forskningsprosjekter og psykologstudenter som gir gratis behandling som en del av utdannelsen, til egne sentre for forskjellige lidelser. (Det finnes for eksempel sentre for personer med angst, personer med spiseforstyrrelser, og personer som har vokst opp med rusmisbrukende foreldre.) Disse sentrene kan tilby både behandling og samtalegrupper eller opplevelsesturer med andre mennesker som har erfaringer du kan kjenne deg igjen i.

 

Et forskningsprosjekt jeg vil trekke frem, er DBT. DBT står for Dialectic Behavioural Therapy (Dialektisk Atferdsterapi), og er en form for terapi som nå prøves ut for ungdom som skader seg selv. Selvskading er noe vi har skrevet om flere ganger på denne bloggen, og jeg vet at mange av leserne våre har erfaring med dette. Prosjektet DBT søker ungdom som skader seg selv. Man blir innkalt til et intervju, og det bestemmes om man passer til prosjektet. Om man ikke passer, får man tilbud om behandling hos BUP. Om man kommer inn, blir det trukket om du skal få DBT eller BUP-behandling. Dette er fordi det er et forskningsprosjekt, så man trenger en kontrollgruppe. Deretter får man behandling i et halvt år. Hvis du fortsatt trenger hjelp etter dette, får du automatisk plass hos BUP.
 

Du trenger altså litt flaks, men om du sliter med selvskading vil jeg oppfordre deg til å prøve. Jeg kjenner flere som har positive erfaringer med DBT, som fokuserer på taklingsstrategier i stedet for medisinering, og de hjelper deg også med kommunikasjon med andre, som mange selvskadere sliter med. I tillegg jobber de med familien din, fordi selvskadende ungdom ofte kommer fra et vanskelig hjem. Det er et ordentlig omfattende program med behandling to ganger i uka, masse samtaler og skjemaer. Du får en egen perm og stikkordskort som skal hjelpe deg å huske det du lærer i hverdagen.  Dette kan bli slitsomt, men oppfølgingen du får er bedre enn de fleste andre steder. Hvis du er interessert, spør fastlegen din om en henvisning til intervju hos DBT. De holder til på Gaustad psykriatiske sykehus.

 

 

Det er mange som kvier seg for å søke hjelp. Hva om jeg ikke blir tatt seriøst? Er jeg svak fordi jeg går til psykolog? Det kan være vanskelig, men et sted må man begynne. Om du føler deg nedfor og du ikke greier å fikse det selv, så er det ingenting galt med å spørre noen andre om hjelp. Det skiller seg ikke fra andre ting. Jeg kan ingenting om sykler, så om kjedet mitt hopper ut spør jeg pappa om hjelp. Det har skjedd at broren min har spurt meg om hvilket slips han skal bruke. Alle har forskjellige styrker, og en psykolog har gått gjennom mange års utdannelse for å hjelpe andre mennesker. For å hjelpe deg. Du er ikke svak som spør om hjelp, du er tøff. Styrken ligger i å vite hvor grensene dine går, og la noen andre ta over når det blir for mye. 

 

Problemet er bare at vi snakker så jævlig lite om disse tingene, at det å gå til psykolog lett kan virke som noe stort og skummelt. Det er det ikke! Så søk hjelp! Gå på internett, dra til helsesøster eller helsestasjon for ungdom, prøv ut forskjellige behandlingsmåter, bli kjent med deg selv og få den hjelpen du trenger og har rett på. Lykke til!

Og ikke glem at det er samfunnet som har ansvar for å fjerne tabuer. Jo mer du snakker om mental helse, jo lettere vil det være for andre å gjøre det samme i fremtiden.

 

Har du gått til psykolog? Hva slags psykolog gikk du til? Hva syntes du?

 

Anna & Elise

11 kommentarer

Karina

07.07.2012 kl.20:50

Jeg har vært hos BUP tidligere og var faktisk med på en sånn jentegruppe :)

sisi

07.07.2012 kl.22:47

går til BUP nå! går for spiseforstyrrelse (anoreksi), og skulle kanskje bli med i DBT. men det ble ikke noe av likevel. det virket veldig bra da!

Marianne

07.07.2012 kl.23:00

Kjempebra og informativt innlegg! Selv har det hendt at jeg drar til helsesøster når ting blir litt mye, og jeg har problemer med å åpne meg og snakke om ting, så har derfor tenkt tanken at jeg kanskje burde dra til en psykolog, bare slik at jeg får snakka ut og slipper å holde ting inne i meg, hvilket jeg bare blir sliten og dårlig av. Dette innlegget hjalp meg veldig i å innse at jeg kan spørre om hjelp selv om problemene mine ikke handler om liv og død. Tusen takk! :)

Anonym

08.07.2012 kl.00:11

Tusen takk for svar!

(Det var da meg som spurte om dette innlegget.)

Krinstin

08.07.2012 kl.12:31

Jeg har gått til psykolog i flere omganger gjennom livet, og har bare gode erfaringer. Jeg slet med depresjoner og selvmordstanker i noen år da jeg var tenåring, og det å få sette seg ned sammen med en person som tok seg tid til å lytte til det jeg sa og komme med kloke (og vanskelige) spørsmål, var helt avgjørende for at jeg skulle komme meg videre i livet (og ikke ta livet mitt). Av og til trenger man hjelp til å sortere tankene, og av og til er alt så svart at man rett og slett trenger noen som får en til å se at det finnes håp. Det som er forskjellen på en psykolog og en god venn (for meg) er at en god venn vil fortelle deg at du er verdt noe, mens en psykolog vil få deg til å oppdage av deg selv at du er verdt noe. Begge deler er veldig viktig.

Da jeg først fikk tilbud om å gå til psykolog som fjortenåring, takket jeg nei, for jeg syntes det stemplet meg som enda mer utenfor og rar og svak og mislykket enn det jeg allerede følte at jeg var. Derfor gikk jeg og hadde det vondt mye lenger enn jeg hadde trengt. Så mitt råd er at hvis du trenger hjelp så er det bare å hoppe i det. Det kan virke skummelt å sitte og snakke om hvordan du har det med en vilt fremmed, men samtidig så er det det som er så godt med det hele. Dette er en person som ikke kjenner deg fra før og som er helt nøytral, så du trenger ikke tenke at du må være på en bestemt måte. Du kan bare være deg selv.

Marte Isaksen

08.07.2012 kl.13:52

Jeg har gått til psykolog i fire år på grunn av angst og andre ting. Jeg "sluttet" for snart to år siden, og de fire årene har virkelig hjulpet meg. Jeg hadde fire ulike spykologer i løpet av tiden, og den siste, Siv, var den beste.

Jeg er glad for at jeg fikk være hennes "pasient"

shoops

08.07.2012 kl.18:27

Sånn apropos noe syns jeg alltid det er mye vanskeligere å si hvorfor jeg IKKE føler meg dritt enn hvorfor jeg føler meg dritt.

Resultatet er at jeg ikke er sikker på hvem eller hva jeg skal takke for at jeg føler meg ok, samt angst for hvor angsten er når jeg ikke kjenner den.

Matmah

09.07.2012 kl.13:43

Jeg har gått til psykolog en gang. Det var på Sannerud Barne- og Ungdoms psykolog eller noe sånt. Det var et sted nærme Hamar. Jeg dro dit med moren min og lillesøstra mi for å snakke om faren min. Han har sleti med angst endel år, men han er friskere nå. Jeg hadde en positiv opplevelse. Vi snakket om hverdagslige ting, om faren min, sykdommen hans. Vi fikk kaker og brus og det hele var ganske greit. Jeg følte heller ikke at det var noe flaut å si det til vennene mine. Jeg er helt åpen med alt som har med faren min å gjøre med dem, så de brydde seg ikke om det. Det var også en stund jeg tenkte på å ringe et nummer for barn og unge der man kunne snakke med en person helt anonymt. Da var jeg rundt 10-11 år. Jeg trengte å snakke med noen fordi jeg var med noen jeg ikke likte. Det var tre ''venninner'' jeg ikke vilkle være sammen med. Men hver dag kom de på døra mi og ville leke med meg, men jeg turte ikke å si nei. Jeg turte heller ikke å si det til mamma. Sånn holdt det på i fire år før jeg sa det.

Nå lever jeg lykkelig.

En av mange

09.01.2014 kl.17:48

Hei! Vil bare si at hvis noen får tilbud om en behandling ved navn DBT (dialectical behavioral therapy), så burde dere takke JA! Det er en utrolig bra behandlingsform. Har hjulpet mange i flere år (i USA, denne type behandling kom til Norge først for noen få år siden). Jeg føler selv at dette kan være min redning! ANBEFALES.

Flink Pike

09.02.2014 kl.22:26

Hvorfor har dere reklamer som Ellos på siden deres? Jeg ble så glad over å lese innlegget. Det var bra, og jeg følte meg bedre jo mer jeg leste. Etterhvert som jeg bladde meg nedover så jeg et bilde av en tynn, pen, blond modell. Aha, de prøver å formidle at ikke dette er realiteten, tenkte jeg. Nå sitter jeg her, skuffet, for det var en reklame for Ellos. Jeg skjønner det ikke.

uperfektejenter

11.02.2014 kl.19:07

Flink Pike: Det er ikke vår reklame. Blogg.no har rett til å plassere annonser på alle blogger, for å tjene penger. Mange bloggplattformer bruker denne ordningen for å betale for den servicen de gir oss. Neste gang kanskje du burde sjekke ut slike ting før du blir skuffet?

Skriv en ny kommentar

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits