Gjesteinnlegg - Hei, jeg er en selvskader

Hei, jeg heter "Marie" og er en selvskader. Jeg vil gjerne f sagt at det har tatt meg minst to mneder skrive dette - s n hper jeg virkelig det er bra.
I stedet for ramse opp trre fakta om selvskading (som statistikker og snt), har jeg tenkt fortelle forklare litt om emnet. Fordi hva er selvskading? Hva er det som ligger bak det begrepet, det sammensatte ordet som s altfor ofte forveksles med "emo"?

Jo; Selvskading er vanskelig forklare med mindre man kjenner til det personlig. Og da mener jeg virkelig personlig, at du selv har kjent p flelsen av at stresset og smerten og alt det vonde blir mindre med den fysiske smerten. For snn er det; det er en desperat overlevelsesmekanisme; en mte takle noe man sliter med; en mte f uttrykt smerten man har inni seg. Det er et stille rop om hjelp. Men om man oppdager at det hjelper der og da, at det blir en midlertidig lsning, er det fort gjort gjre det til en vane.
Det gjorde i hvert fall jeg, for s altfor mange r siden. Det er for s vidt ikke lenger en vane, men en avhengighet ; en komplett avhengighet med abstinenser og en uforklarlig trang til gjre det igjen, bare for gjre det. (Om det hjelper p forstelsen kan du sammenligne det med substansavhengigheter.)


La dette vre sagt; om du har en stereotypisk oppfatning av selvskadere som "emoer" i tenrene, er det galt. Langt fra alle selvskadere er tenringer, og de fleste passer ikke inn i emo-stereotypien i det hele tatt. Det finnes folk som selvskader p en eller annen mte i alle aldre, yrkesgrupper og sosiale lag; vi er her. Vi finnes. Og nei, vi gjr det ikke for vre "kule". Vi gjr det fordi vi har funnet en mte overleve p. Vi har alle vre grunner til gjre det vi gjr, alle har sin egen historie og absolutt alle har et behov for bli trodd. Vi vil bli hrt, vi vil at noen forstr at ikke alt er like lett hele tiden. For all del, da hver og en av oss frst startet selvskade, fantes det alternativer. Og for all del, ikke se ned p oss fordi vi endte opp med dette. Er det s stor forskjell p en deprimert 20-ring som selvskader, en 50-ring som pisker seg selv av religise rsaker, og en 35-rig bedriftsleder som trener utelukkende p grunn av de intense muskelsmertene? Er det det?
Nei.

Grunnene er forskjellige, men poenget og resultatene er det samme; selvpfrt smerte.
Mennesker har drevet med dette i tusenvis av r; som oftest i forbindelse med religion (mayaene brukte smerte som en mte komme i kontakt med gudene p, for eksempel).
S et sprsml jeg fr s altfor ofte nr dette temaet nevnes; er ikke alle selvskadere suicidale? Nei. For n-te gang, nei, vi er ikke alle suicidale. Som jeg sa er dette en overlevelsesmekanisme, noe vi gjr for nettopp unng et selvmord. Det er bedre med varige arr p en levende hud enn en gravstein i en kirkegrd, ikke sant?



N for tida er selvskading heller definert som et symptom i forbindelse med psykisk sykdom, s... slik omtaler og behandler jeg det temaet. For meg og mange andre er det, som sagt, en avhengighet. Noe jeg ikke kan leve uten. Men nei, jeg er ikke suicidal, og jeg har ikke s mange arr fordi jeg "kun er ute etter oppmerksomhet". Hadde jeg kunnet velge, ville jeg dratt tilbake til den kvelden alt begynte og overtale med selv til f ut smerten p en annen mte. En mte som ikke resulterer i skyldflelse, skam og arrvev.


Selv om selvskadingen hjalp meg med holde hodet nrme nok vannoverflaten til kunne trekke luft innimellom, er den ingen redningsbye. Det er ikke mirakellsningen som umiddelbart lser opp alle floker, det er den ene knuten man ikke fr lsnet uten hjelp. De andre flokene og knutene i livet mitt har jeg for det meste lsnet og ftt orden i, men ikke denne; den blir der, den verker, den krever oppmerksomhet og at jeg, aller helst, gir den flere trder vikle seg inn i. Og jeg lar det skje. For meg et det et problem som stikker dypere enn alle traumene, alle de vonde ordene og alle marerittene jeg led s mye av. Selvskadingen er den overlevelsesmekanismen som ikke lar meg leve. Jeg er i live, men jeg lever ikke; en helt vanlig dag kan bli et abstinenshelvete om jeg tilfeldigvis ser noe jeg kunne ha brukt til selvskading.

Og s, til deg som tenker at alle som selvskader kun vil ha oppmerksomhet: Har du tenkt over at de fleste av oss gjr s mye vi kan for skjule skadene og arrene vre? At det er vi som dekker til huden vr med bukser og langermede gensere om sommeren, nr alle andre gr med shorts og t-skjorter? Vi ville vel ikke gjort dette om vi kun hadde vrt ute etter f oppmerksomhet, eller hva?
M si jeg tviler.


Og... N er det sommer. Det er i hvert fall det for de fleste av oss, og med sommeren flger sommervr. Det er vanskelig skjule bde armer og ben nr det er 30C ute, for langermete gensere og bukser blir fort veldig, veldig varmt.

Selv har jeg litt for mange litt for synlige arr p armer og ben, og bare de siste fire ukene jeg har hatt mot nok til ikke skjule huden min har fem personer ppekt arrene. Fem. Og disse fem er ikke blant mine nrmeste venner, de er bekjente som jeg kanskje har hatt n samtale med det siste ret. Er det en grunn til at mine nrmeste venner ikke har nevnt de arrene, eller spurt hvordan jeg fikk dem? Er de redde? Frykter de at jeg skal bli sret, at jeg skal bli minnet p grunnene til at jeg skadet meg, at jeg skal f en uventet og negativ reaksjon p at de spr? Er det skremmende at jeg har s mange selvpfrte arr?


Den damen som stirret s stygt p meg p bussen for noen dager siden trodde visst jeg var helt gal og burde vrt innesperret p psykiatrisk. Hvertfall om jeg skal dmme etter mten hun s p meg? Ja, jeg er psykisk syk. Ja, jeg vet hvor vanskelig det kan vre for ikke-skadere forst alt dette, men kan dere prve? Jeg lurer p om ikke-skadere kan forst dette ved unng temaet. Om det opprettholde et tabu gjr noe som helst bedre for noen.
Som med alle andre mer eller mindre tabubelagte tema som omhandler psykisk sykdom, helse og det som foregr inni hodene vre, blir ikke dette problemet mindre av at vi ikke snakker om det. Tvert imot, det blir s utrolig mye verre om vi lar stigmatiseringen og tabuene og frykten ta fra oss ordet nr det eneste vi burde gjre er skrike ut om hva vi fler, synes og mener. Vi trenger informasjon om dette, vi trenger endre holdningene i samfunnet og vi trenger snakke om det.
Om dette bare er min nsketenkning vet jeg ikke, men jeg har et lite hp om at det kan bli lettere snakke om det p lik linje med for eksempel alkoholisme.

Jeg hper at jeg en dag kan svare p kommentarer som "herregud, hva har skjedd med armen din?" uten se vekk skamfullt.
Jeg hper at jeg en dag kan holde foredrag om selvskading uten fle at alt jeg sier er oppspinn. At folk som ser arrene mine kan forst at jeg hadde grunner til gjre det jeg gjorde. At folk ikke dmmer meg uten vite noe som helst om meg, annet enn at jeg har arr.

Og til slutt hper jeg at dette lille innlegget har frt til noe.

- "Marie"

Stikkord:

10 kommentarer

elisebaadal

28.06.2012 kl.16:05

Uff, ble orndtlig rrt av lese dette! :-O

Henriette K

28.06.2012 kl.17:02

Dette innlegget er helt fantastisk.

Jeg har alltid hatt problemer med sette riktige ord p det jeg fler, og hvorfor jeg gjr dette mot meg selv, og som en av mange selvskadere m jeg si meg hjertens enig i alt som str skrevet.

I det siste har jeg ikke vrt redd for vise frem armene og bena mine. Om folk spr om det, s er jeg ganske pen med si at jeg har et problem med selvskading og at jeg har mentale problemer, selv om jeg fr en klump i halsen hver gang noen reagerer som om jeg skulle vrt et monster.

yvind

28.06.2012 kl.20:58

Har vrt selvskader selv, turte heldigvis aldri g lenger enn til risp. Har bare sm arr som du m lete etter for finne, og som bare jeg vet om. Har dog venner som m g med langermede klr ret rundt fordi armene deres er fulle av arr, og bare trr vise armene sine nr de er i lag med venner.

Synes dog det er ganske utrolig hvor mange fordommer det er mot dette. Har vel med assosiasjonene til det stemplede "emo"-miljet gjre, men syns likevel det er ufattelig hvor mye hets det er ute og gr, og er evig takknemlig til de tapre som tr st frem.

Anonym

29.06.2012 kl.01:24

Dette var veldig godt skrevet. Satt ord p mye av det jeg selv vil si.

Fordommene er grunnen til at ingen vet om arrene mine.

(er hos BUP, s jeg fr hjelp, men venner vet ingenting)

Hper det blir slutt p fordommer. S kanskje jeg kan fortelle om alt jeg har p hjertet til de nrmeste.

Everybody has secrets

23.01.2013 kl.23:12

Veldig bra skrevet! Dette traff meg.

Desire

25.01.2013 kl.10:18

Jeg har vrt selvskader selv en gang i tiden, men det er noen r siden n. Jeg holdt vel p i to-tre r, men det er nok til f ganske mange stygge arr. Jeg anbefaler de som str med barberbladet eller kniven eller saksa frste gang og vurderer kutte: IKKE GJR DET. For det frste blir det er byrde, og for det andre er det ikke s mange som vil vre kjreste med en person med mange arr. Det har jeg ftt opplevd.

Anne-Grethe

26.01.2013 kl.05:14

Jeg er selvskader, og har emosjonelt ustabil pf. Godt at dette trekkes fram i lyset, godt skrevet!

28.02.2013 kl.20:41

veldig bra skrevet!

jeg selv som person er selvskader, og har prvd og ta mitt eget liv men fikk god hjelp p sykehuset s jeg overlevde, men det jeg gjorde da var og kutte meg p begge hndleddene og halsen min.

men utrolig bra skrevet!

15.03.2013 kl.00:26

Utrolig godt skrevet

Ariel

06.05.2013 kl.22:20

Veldig bra skrevet!

Skriv en ny kommentar

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits