Gjesteinnlegg - Hei, jeg er en selvskader

Hei, jeg heter "Marie" og er en selvskader. Jeg vil gjerne få sagt at det har tatt meg minst to måneder å skrive dette - så nå håper jeg virkelig det er bra.
I stedet for å ramse opp tørre fakta om selvskading (som statistikker og sånt), har jeg tenkt å fortelle forklare litt om emnet. Fordi hva er selvskading? Hva er det som ligger bak det begrepet, det sammensatte ordet som så altfor ofte forveksles med "emo"?

Jo;  Selvskading er vanskelig å forklare med mindre man kjenner til det personlig. Og da mener jeg virkelig personlig, at du selv har kjent på følelsen av at stresset og smerten og alt det vonde blir mindre med den fysiske smerten. For sånn er det; det er en desperat overlevelsesmekanisme; en måte å takle noe man sliter med; en måte å få uttrykt smerten man har inni seg. Det er et stille rop om hjelp. Men om man oppdager at det hjelper der og da, at det blir en midlertidig løsning, er det fort gjort å gjøre det til en vane.
Det gjorde i hvert fall jeg, for så altfor mange år siden. Det er for så vidt ikke lenger en vane, men en avhengighet ; en komplett avhengighet med abstinenser og en uforklarlig trang til å gjøre det igjen, bare for å gjøre det. (Om det hjelper på forståelsen kan du sammenligne det med substansavhengigheter.)


La dette være sagt; om du har en stereotypisk oppfatning av selvskadere som "emoer" i tenårene, er det galt. Langt fra alle selvskadere er tenåringer, og de fleste passer ikke inn i emo-stereotypien i det hele tatt. Det finnes folk som selvskader på en eller annen måte i alle aldre, yrkesgrupper og sosiale lag; vi er her. Vi finnes. Og nei, vi gjør det ikke for å være "kule". Vi gjør det fordi vi har funnet en måte å overleve på. Vi har alle våre grunner til å gjøre det vi gjør, alle har sin egen historie og absolutt alle har et behov for å bli trodd. Vi vil bli hørt, vi vil at noen forstår at ikke alt er like lett hele tiden. For all del, da hver og en av oss først startet å selvskade, fantes det alternativer. Og for all del, ikke se ned på oss fordi vi endte opp med dette. Er det så stor forskjell på en deprimert 20-åring som selvskader, en 50-åring som pisker seg selv av religiøse årsaker, og en 35-årig bedriftsleder som trener utelukkende på grunn av de intense muskelsmertene? Er det det?
Nei.

Grunnene er forskjellige, men poenget og resultatene er det samme; selvpåført smerte.
Mennesker har drevet med dette i tusenvis av år; som oftest i forbindelse med religion (mayaene brukte smerte som en måte å komme i kontakt med gudene på, for eksempel).
Så et spørsmål jeg får så altfor ofte når dette temaet nevnes; er ikke alle selvskadere suicidale? Nei. For n-te gang, nei, vi er ikke alle suicidale. Som jeg sa er dette en overlevelsesmekanisme, noe vi gjør for nettopp å unngå et selvmord. Det er bedre med varige arr på en levende hud enn en gravstein i en kirkegård, ikke sant?



Nå for tida er selvskading heller definert som et symptom i forbindelse med psykisk sykdom, så... slik omtaler og behandler jeg det temaet. For meg og mange andre er det, som sagt, en avhengighet. Noe jeg ikke kan leve uten. Men nei, jeg er ikke suicidal, og jeg har ikke så mange arr fordi jeg "kun er ute etter oppmerksomhet". Hadde jeg kunnet velge, ville jeg dratt tilbake til den kvelden alt begynte og overtale med selv til å få ut smerten på en annen måte. En måte som ikke resulterer i skyldfølelse, skam og arrvev.


 Selv om selvskadingen hjalp meg med å holde hodet nærme nok vannoverflaten til å kunne trekke luft innimellom, er den ingen redningsbøye. Det er ikke mirakelløsningen som umiddelbart løser opp alle floker, det er den ene knuten man ikke får løsnet uten hjelp. De andre flokene og knutene i livet mitt har jeg for det meste løsnet og fått orden i, men ikke denne; den blir der, den verker, den krever oppmerksomhet og at jeg, aller helst, gir den flere tråder å vikle seg inn i. Og jeg lar det skje. For meg et det et problem som stikker dypere enn alle traumene, alle de vonde ordene og alle marerittene jeg led så mye av. Selvskadingen er den overlevelsesmekanismen som ikke lar meg leve. Jeg er i live, men jeg lever ikke; en helt vanlig dag kan bli et abstinenshelvete om jeg tilfeldigvis ser noe jeg kunne ha brukt til selvskading.

Og så, til deg som tenker at alle som selvskader kun vil ha oppmerksomhet: Har du tenkt over at de fleste av oss gjør så mye vi kan for å skjule skadene og arrene våre? At det er vi som dekker til huden vår med bukser og langermede gensere om sommeren, når alle andre går med shorts og t-skjorter? Vi ville vel ikke gjort dette om vi kun hadde vært ute etter å få oppmerksomhet, eller hva?
Må si jeg tviler.


Og... Nå er det sommer. Det er i hvert fall det for de fleste av oss, og med sommeren følger sommervær. Det er vanskelig å skjule både armer og ben når det er 30ºC ute, for langermete gensere og bukser blir fort veldig, veldig varmt.

Selv har jeg litt for mange litt for synlige arr på armer og ben, og bare de siste fire ukene jeg har hatt mot nok til ikke å skjule huden min har fem personer påpekt arrene. Fem. Og disse fem er ikke blant mine nærmeste venner, de er bekjente som jeg kanskje har hatt én samtale med det siste året. Er det en grunn til at mine nærmeste venner ikke har nevnt de arrene, eller spurt hvordan jeg fikk dem? Er de redde? Frykter de at jeg skal bli såret, at jeg skal bli minnet på grunnene til at jeg skadet meg, at jeg skal få en uventet og negativ reaksjon på at de spør? Er det skremmende at jeg har så mange selvpåførte arr?


Den damen som stirret så stygt på meg på bussen for noen dager siden trodde visst jeg var helt gal og burde vært innesperret på psykiatrisk. Hvertfall om jeg skal dømme etter måten hun så på meg? Ja, jeg er psykisk syk. Ja, jeg vet hvor vanskelig det kan være for ikke-skadere å forstå alt dette, men kan dere prøve? Jeg lurer på om ikke-skadere kan forstå dette ved å unngå temaet. Om det å opprettholde et tabu gjør noe som helst bedre for noen.
Som med alle andre mer eller mindre tabubelagte tema som omhandler psykisk sykdom, helse og det som foregår inni hodene våre, blir ikke dette problemet mindre av at vi ikke snakker om det. Tvert imot, det blir så utrolig mye verre om vi lar stigmatiseringen og tabuene og frykten ta fra oss ordet når det eneste vi burde gjøre er å skrike ut om hva vi føler, synes og mener. Vi trenger informasjon om dette, vi trenger å endre holdningene i samfunnet og vi trenger å snakke om det.
Om dette bare er min ønsketenkning vet jeg ikke, men jeg har et lite håp om at det kan bli lettere å snakke om det på lik linje med for eksempel alkoholisme.

 

Jeg håper at jeg en dag kan svare på kommentarer som "herregud, hva har skjedd med armen din?" uten å se vekk skamfullt.
Jeg håper at jeg en dag kan holde foredrag om selvskading uten å føle at alt jeg sier er oppspinn. At folk som ser arrene mine kan forstå at jeg hadde grunner til å gjøre det jeg gjorde. At folk ikke dømmer meg uten å vite noe som helst om meg, annet enn at jeg har arr.

Og til slutt håper jeg at dette lille innlegget har ført til noe.

-  "Marie"

Stikkord:

10 kommentarer

elisebaadal

28.06.2012 kl.16:05

Uff, ble orndtlig rørt av å lese dette! :-O

Henriette K

28.06.2012 kl.17:02

Dette innlegget er helt fantastisk.

Jeg har alltid hatt problemer med å sette riktige ord på det jeg føler, og hvorfor jeg gjør dette mot meg selv, og som en av mange selvskadere må jeg si meg hjertens enig i alt som står skrevet.

I det siste har jeg ikke vært redd for å vise frem armene og bena mine. Om folk spør om det, så er jeg ganske åpen med å si at jeg har et problem med selvskading og at jeg har mentale problemer, selv om jeg får en klump i halsen hver gang noen reagerer som om jeg skulle vært et monster.

Øyvind

28.06.2012 kl.20:58

Har vært selvskader selv, turte heldigvis aldri gå lenger enn til risp. Har bare små arr som du må lete etter for å finne, og som bare jeg vet om. Har dog venner som må gå med langermede klær året rundt fordi armene deres er fulle av arr, og bare tørr vise armene sine når de er i lag med venner.

Synes dog det er ganske utrolig hvor mange fordommer det er mot dette. Har vel med assosiasjonene til det stemplede "emo"-miljøet å gjøre, men syns likevel det er ufattelig hvor mye hets det er ute og går, og er evig takknemlig til de tapre som tør å stå frem.

Anonym

29.06.2012 kl.01:24

Dette var veldig godt skrevet. Satt ord på mye av det jeg selv vil si.

Fordommene er grunnen til at ingen vet om arrene mine.

(er hos BUP, så jeg får hjelp, men venner vet ingenting)

Håper det blir slutt på fordommer. Så kanskje jeg kan fortelle om alt jeg har på hjertet til de nærmeste.

Everybody has secrets

23.01.2013 kl.23:12

Veldig bra skrevet! Dette traff meg.

Desireé

25.01.2013 kl.10:18

Jeg har vært selvskader selv en gang i tiden, men det er noen år siden nå. Jeg holdt vel på i to-tre år, men det er nok til å få ganske mange stygge arr. Jeg anbefaler de som står med barberbladet eller kniven eller saksa første gang og vurderer å kutte: IKKE GJØR DET. For det første blir det er byrde, og for det andre er det ikke så mange som vil være kjæreste med en person med mange arr. Det har jeg fått opplevd.

Anne-Grethe

26.01.2013 kl.05:14

Jeg er selvskader, og har emosjonelt ustabil pf. Godt at dette trekkes fram i lyset, godt skrevet!

28.02.2013 kl.20:41

veldig bra skrevet!

jeg selv som person er selvskader, og har prøvd og ta mitt eget liv men fikk god hjelp på sykehuset så jeg overlevde, men det jeg gjorde da var og kutte meg på begge håndleddene og halsen min.

men utrolig bra skrevet!

15.03.2013 kl.00:26

Utrolig godt skrevet

Ariel

06.05.2013 kl.22:20

Veldig bra skrevet!

Skriv en ny kommentar

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits