Jeg var gutt

For en stund siden så jeg filmen Tomboy. Den var en utrolig vakker og estetisk film om å vokse opp og høre hjemme. Men den traff meg også på en annen måte. For jeg var også gutt.

 

Det begynte da jeg var rundt 3 år. Jeg klippet håret så kort jeg fikk lov til, gikk kun i gutteklær og måtte bli omtalt som "han". Alle mine venner var gutter. Mens andre jenter sminket seg, drømte jeg om store muskler. Jeg ville ha leppestiftmerker på kinnene, ikke leppene. Storebroren min var min store helt og mitt ideal. Jeg lekte krig, ertet jentene i barnehagen og snek meg til noen kyss, og spiste mark med gutta.

 

 

Så kom skolen. Vennene mine ble mer bevisste på kjønn. Anna er jo ikke et guttenavn, skjønte de, og da tok det ikke lang tid før jeg ble et åpenbart mobbeoffer. Guttevennene mine tok avstand fra meg fordi de ikke ville at andre skulle tro vi var kjærester. Jentevennene mine syntes jeg var ekkel. Jeg husker spesielt godt en bursdag alle jentene i klassen ble invitert til, i første klasse. Til anledningen hadde jeg valgt finskjorte, slips og vest, og gledet meg til å kanskje bli kjent med flere i klassen og å ha det gøy. Den første reaksjonen jeg møtte da jeg kom inn døra var "ANNA HAR SLIPS!" og hylende latter. Deretter ble jeg låst inne på et rom mens de andre lekte. Jeg satt alene og gråt i det som virket som en evighet. Da moren hentet meg ut igjen, bestemte jeg meg for å aldri være gutt igjen.

 

Jeg lot håret vokse ut, prøvde sminke, kjøpte nye klær, begynte å lese andre blader. Men det føltes ikke riktig. Jeg var ikke vant til å vaske håret så ofte, eller å gre det, så hele barneskolen hadde jeg fett og flokete, ustyrlig hår. Garderoben min ble aldri helt jentete, og min desperate blanding av trange, fargerike topper, gutteolabukse og caps endte som oftest i katastrofe. På stranda gikk jeg fortsatt med shorts og bar overkropp. Og jeg prøvde å leke med jentene, men sendte alltid lengtende blikk etter guttene. Jeg hørte hverken hjemme i min egen kropp eller blant de som skulle være mine venner.

 

Med tiden har jeg vendt meg til kjønnet mitt. Jeg ser ikke på meg selv som en transperson i det hele tatt, og jeg har heldigvis funnet ut at man ikke må være sykelig opptatt av sminke og trange klær for å være jente. Men fortsatt er jeg frustrert. Ikke på mine egne vegne, men på andres. Andre som vil leke krig i stedet for prinsesse, andre som blir mobbet fordi de har feil type klær, andre som ikke kan leke med dem de vil fordi de er feil kjønn. Hvorfor må vi være så jævlig heteronormative? Jeg var smart, utadvendt og grei. Det eneste som var galt med meg, var at jeg ikke var feminin nok for jentene eller maskulin nok for guttene. De som likte meg i barnehagen, innså plutselig at det fantes noe som het kjønn, at det var forskjeller på folk og at jeg befant meg på feil side. Hva om de ikke hadde reagert på den måten? Hva om vi ikke hadde lært barna våre at gutter og jenter som leker sammen, må være kjærester, eller at jenter som har kort hår og snakker som en gutt, er noe ekkelt? Hvorfor må det i det hele tatt eksistere kjønn? Virkelig. Tenk over det. Jeg mener at alle har forskjellige grader av maskulinitet og femininitet. Jeg synes det er så irriterende at vi bare har to kategorier å definere oss selv utfra (eller at vi har kategorier i det hele tatt), at hvordan kjønnsorganet vårt ser ut skal diktere hvordan vi må oppføre oss og se ut.

 

For det er et faktum at vi blir tvunget til å oppføre oss som forventet av kjønnet vårt, til en viss grad - helt fra vi er gamle nok til å forstå konseptet. Det har jeg kjent selv på kroppen. Og selv om jeg har det helt fint i kroppen min og med vennene mine, klarer jeg ikke å bli kvitt spørsmålet "hva om jeg hadde blitt akseptert?"


Anna

Stikkord:

34 kommentarer

07.06.2012 kl.20:56

wow! Sterkt, godt skrevet, informativt og tankevekkende. Likere!

Thora

07.06.2012 kl.21:02

dette var veldig bra, anna!

gengangeren

07.06.2012 kl.21:25

Jeg elsket dette innlegget. Jeg har ingen reell personlig erfaring med det samme, annet enn en noe skremt følelse da jeg skulle forklare venner at jeg hadde jentekjæreste, men dette trenger å ut i offentligheten. Heteronormativitet er en uting som burde av-manifestes i samfunnet.

07.06.2012 kl.22:42

Gleder meg til dette kommer på trykk i Aftenposten

:-)

ingrid

07.06.2012 kl.23:17

bra skrevet, fikk meg til å tenke!

Øyvind

07.06.2012 kl.23:34

Jeg er helt enig. Kjenner meg bitte litt igjen her, har mine feminine sider selv ;p. Kjempegodt og modig innlegg!

Amalie

07.06.2012 kl.23:53

Utrolig sterk histore! Har ikke tenkt så mye på det med kjønn på den måten før.

Lær deg norsk

08.06.2012 kl.00:02

Hei

Eg bryr meg ikkje om du er trans, homo eller hetero, for min del ett fett.

Men ikkje begynn å finne på nye ord som "uperfekt." "Uperfekt" er IKKJE eit norskord. Fy!

Shampavi

08.06.2012 kl.01:12

Utrolig godt skrevet, Anna! :)

POOPS

08.06.2012 kl.01:53

@Lær deg norsk

Yo, bøddy. Ska jeg fortelle deg no kult om språk, eller? Alle ord er oppfunna ord. Alle ordene du har brukt til å kjefte på my homegirls var i sin tid neologismer en eller annen søtnos var først ute til å bruke. Når vi trenger nye ord til å uttrykke oss lager vi dem. Slik har det alltid fungert og systemet er briljant. Hvis du hater nye ord så fælt bør du rett og slett legge ned tastaturet for godt, kanskje prøve å puste liv i piktogrammer igjen. Språk er til for å kommuniseres med: det er ingen presis kunst, samme hvor mange "regler" gråhåra høypanner sitter og snekrer sammen til midten av eksamensordboka di.

Og du, er det ikke forresten litt genialt at ordet "uperfekt" offisielt er "feil"? Dvel litt ved det, a!

Poops

08.06.2012 kl.01:59

Jeg vil bare si at du er så søt på det bildet, Anna, at om du hadde vært en katt ville jeg tatt deg med hjem uten å spørre resten av husholdningen først.

Mr Mister

08.06.2012 kl.10:56

Hvorfor vi har kjønn?

Hørt om biologi?

Det er for å lage barn. For å blande egenskaper fra to personer, man kombinerer ulike egenskaper slik at de beste overlever og kan vokse frem.

Du var kanskje uheldig med de kortene du fikk utgitt, og havnet såpass utenfor normalen at andre skyr deg.

Det er resultat av evolusjonen.

radiohead

08.06.2012 kl.12:34

Særlig rettet mot Mr Mister - det er biologiske forskjeller mellom kjønnene. Men forskjellene mellom kjønnene i oppførsel og interesseområder ligger i hormonbalansen i kroppen. Høyt innhold av testosteron for menn kan være uheldig (aggresjon f.eks.), og et høyere innhold enn gjennomsnittet hos jenter (både jenter og gutter har testosteron) fører til mer "guttete" atferd. Slike forskjeller i hormonnivåene er normalt for begge kjønn, og ingen har like nivå! Derfor kan en heterofil mann være feminin, og en heterofil jente være maskulin - tiltrekning og hormonnivå har ingenting med hverandre å gjøre. Testosteronet hjelper på evnen til å orientere seg og til å drive med høyere matematikk. Fysisk evne er også høyere når testosteronnivået er det.

Problemet er når mennesker som deg, og normer generelt, fastslår at SLIK skal en mann være, og SLIK skal en jente være. For ingen er like, ihvertfall ikke biologisk! Det er nettopp her forskjellene ligger når det gjelder hvor "guttete" eller "jentete" man er. Men miljøet rundt må akseptere at alle skal få være den de er, på tross av individuell biologi. Hvorfor har evolusjonen gjort disse nivåene så tilfeldige? Det er et godt spørsmål. Kanskje mest fordi det er veldig bra at vi alle er ulike!

Veldig bra innlegg. Bare vær den du er, og følg det du ønsker å følge.

Jesper

08.06.2012 kl.12:54

Bra skrevet, Anna!

Det var vel bare et spørsmål om tid før noen i kommentarfeltet begynte å vifte med hendene og si "evolusjon!".

Til Mr. Mister: folk hadde ikke sluttet å formere seg selv om vi som samfunn hadde sluttet å presse mennesker inn i rigide kjønnsroller. Du svarer ikke på spørsmålet "hvorfor har vi kjønn?" men på "hvorfor har vi kjønnsorganer?"

Eva

08.06.2012 kl.13:33

Du er et forbilde og alle 16åringer skulle vært like reflekterte som deg, da hadde nok livet vært lettere for veldig mange der ute. Jeg leste innlegget ditt på aftenposten.no og følte at du fortjente å høre hvor tøff du er!

Ikke bry deg om negative kommentarer på dette innlegget, de menneskene kan man le av med god samvittighet. Det gjorde ihvertfall jeg.

Sønnavind

08.06.2012 kl.14:07

Dette er flott skrevet, og tar opp et viktig tema. Det er trist at kjønn skal defineres ut ifra hvordan man ser ut mellom beina.

Jeg har en kjæreste som er FtM transeksuell - mann fanget i en kvinnes kropp, som han beskriver det. Folk har stadig spurt meg om jeg er bifil, lesbisk og lignende, noe jeg ikke forstår. Han er en mann, og det var en mann jeg forelsket meg i. Det er en mann jeg naken med, og selv om vi se like ut "der nede", har det ingenting å si for meg. Det er bare kroppen til mannen min, som jeg elsker over alt på jord.

Han går på medisinsk behandling og er i ferd med å ta sin siste operasjon denne sommeren. Folk kaller det "å bytte kjønn", men det er slettes ikke noe han bytter. Han bare retter opp det som er feil for han følelsesmessig.

Og man kan ikke sette alle transeksuelle i samme bås heller. Noen opererer seg og går på medisiner for å gjøre kroppen sin med maskulin, andre nøyer seg med binding, andre har det helt fint med å ikke gjøre noen ting, osv. osv. og slik tror jeg det er med alle mennesker.

Problemet er ikke at folk er annerledes eller "født feil". Problemet ligger i et samfunn som må bli mindre fokusert på kjønnsroller, og akseptere mennesker som de er. Verden kommer ikke til å gå under bare fordi enkelte velger å være seg selv framfor å produsere barn.

Anonym

08.06.2012 kl.14:42

Jeg elsker hvert eneste innlegg på denne bloggen, alle temaene deres er kjempeviktige. Enig med Eva, ikke hør på de negative kommentarene, jeg lo jeg også :)

linnéa

08.06.2012 kl.16:05

åh du har jo de søteste øynene noensinne.

utrolig viktig innlegg, dere er fineflotteklokebra, verden trenger dere, verden trenger flere tomboys, verden trenger flere som snakker om tabu, tabu er jo ikke egentlig tabu. det er så bra at dere stopper opp og stiller spørsmål, ikke nødvendigvis bare ved disse store klassiske feministklisjéene og den "teoretiske" kjønnsdiskrimineringen (som som oftest får fokus i den sammenhengen), men óg det praktiske, som er så inngrodd i samfunnet at de fleste ikke setter noe spørsmålstegn ved det i det heletatt. jeg vet at du så klart er klar over det jeg skriver her, jeg bare understreker og sier meg enig. på en måte. om du skjønner. (og av mangel på bedre ord, selvom dette er passe kleint å si, så) stå på!!!!

Anonym

08.06.2012 kl.17:13

Kjempebra artikkel om et viktig tema det snakkes altfor lite om. Kjenner meg veldig godt igjen i fortellingen din! Det er mange av oss, men dessverre få som tør å snakke høyt om det. Takk for at du tør! :)

lise

08.06.2012 kl.18:10

jeg leste dette i går siden Elise posta på facebook og idag er det på aftenposten sine nettsider. Vel fortjent! Utrolig bra skrevet.

Intrige

08.06.2012 kl.21:38

Det er mye sterkt her, og mye jeg selv kjenner meg igjen i. Vell ikke helt jeg var ikke så guttete som deg, ble akseptert av både jentene og guttene. Barna fant andre grunner til å plage meg, det er en annen historie.

Men det jeg ville si var: Tomboy, den franske filmen. Ja herregud en av de beste filmene jeg har sett. Jeg venta på at den skulle komme på kino så jeg kunne se den på nettet, jeg visste om den lenge før den kom ut, elsket konseptet.

Jeg vil også anbefale filmen: Let the right one in, den er egentlig svensk da men, det hansker noen av de samme temaene: Mobbing, tilhørighet, kjønnsnøytralitet.. Og om du liker litt skrekk og gru passer det også, jeg råder deg til å se filmen uten å se traileren, den blir best slik. Og si hva du synes, filmen utfordrer mange temaer jeg tror du vil finne interessante.

jente96

08.06.2012 kl.23:02

Du bør være stolt av deg selv, du har kommet lengre enn de fleste på alderen din har gjort. Det du opplevde har gjort deg til en sterk person som har egne meninger og tør å stå for hvem du er, det virker slik i alle fall.

Heier på dere begge!

Lille My

09.06.2012 kl.01:56

Syns det er flott at det snakkes mer om disse tingene nå til dags. Jeg vet godt hvordan det er å ha det slik som barn. Jeg hadde det også slik, bare ombyttede kjønnsroller.

Jeg hadde nesten bare jentevenner, syns gutter stort sett var teite, hadde "jentehobbyer" og lekte mest med søsteren min. Men i de voksnes øyne var jeg gutt. Jeg gjorde stort sett hva jeg ville inntil jeg ble stor nok til å skjønne at slikt passet seg liksom ikke for en gutt.

Det er en god del barn som har det slik, men det er bare en liten andel av dem som er trans når de vokser opp. Jeg var det. Dessverre var jeg tenåring før internett ble vanlig, så jeg fant ikke ut hva disse tingene var før jeg ble voksen.

Ser det er noen her som nevner biologi og påstår at den har klare kategorier. Det er ikke tilfelle. Babyer blir tildelt et kjønn basert på hva de har mellom bena. Ihvertfall så lenge det er greit å se, det er heller ikke alltid at det er. Men kjønn er et helt sett med ting, ikke bare hva du har der. Heller ikke kromosomer trenger å stemme overens med kjønnsorganer, og heller ikke hva som skjer i hjernen. På alle punkter kan man godt lande midt i mellom til og med. Eller at ting ikke stemmer overens. En ting er sikkert, hva man har mellom bena er ikke det som definerer hvem man er som menneske.

Jeg har aldri vært særlig mye gutt hverken fysisk eller mentalt. Det er faktisk ganske mange mennesker rundt forbi som sitter og tier om disse tingene. Statistisk sett skulle det være ganske mange flere av oss i Norge sammenlignet med f.eks. USA. Det trenges mer åpenhet om dette. I USA er de veldig flinke med støttegrupper og slikt på skoler og universiteter, i Norge er det heller dårlig dessverre.

Uansett, lykke til med å finne ut av hvem du er, ikke la andres forestillinger begrense deg!

... og Tomboy var en veldig bra film, jeg så den for bare en uke siden. Absolutt å anbefale for de som har slike følelser og tanker, og de som kjenner noen.

meg

09.06.2012 kl.13:57

Oi. Jeg har ikke tenkt over det, men jeg har vist vert utrolig heldig. Jeg var akkurat sånn som deg. Hang med gutta, fektet med pinner. I første klasse ville jeg også bli omtalt som ''han'' Men, det var ikke fordi jeg ville være gutt. Det var ikke fordi jeg ikke ville være jente. Det var fordi jeg syntes alt var så urettferdig. At jeg ikke kunne lekesloss fordi jeg var jente, og at jeg ikke kunne bli fotballsparker. Men likevel, ble jeg akseptert. Fy søtten, så heldig jeg var, det tenker jef først nå. akkurat nå gikk det opp for meg. Gutta likte at jeg ikke var som alle andre, Jentene likte meg og, fordi jeg var litt rar. Etter hvert har jeg vokst det av meg. Nå går jeg i sjuende klasse, liker shopping, og hvis jeg har behov for det, henger jeg med jentene et friminutt, og fniser, snakker om han jeg synes var så søt forrige fredag. Men, jeg er fortsatt meg. Jeg bruker ikke sminke, baksnakker aldri, og jeg har ikke langt hår. Jeg henger med verdens snilleste gutter på fritida, men ikke de populære. Jeg hører på rockemusikk, og må vel innrømme at jeg himler litt med øya når jentene er hysteriske fordi Justin bieber sa ditt eller datt. Guttene i klassen synes jeg er kul, hvis vi ser bort ifra de populære, som bare vil omgås de pene og ja, dumme jentene. Jeg digger å være en av gutta, men jeg går godt over ens med jentene også! Jeg er heterofil, men når betydde det at du må være så inni hellsikkes feminin? Jeg er feminist og guttete, men når betydde dette at du er transseksuel eller lesbisk? Jeg er glad for at jeg har vert den jeg er gjennom hele livet, og glad for at de fleste rundt meg har akseptert det. Viva la... eh... Viva la ''være den du er selv om du ikke er sånn som alle andre'' - ish x)

Kaka15

09.06.2012 kl.14:20

Jeg var akkurat sånn som deg! Jeg ville ha håret så kort som mulig,og arvet broren min sine klær. Jeg ble aldri mobbet, men ser i ettertid at folk trakk seg litt unna. Heldigvis kom jeg i klasse med to andre jenter som var som meg. Jeg tror egentlig det er veldig mange gutter og jenter som ikke er slik samfunnet forventer at vi skal være.Barn lærer seg veldig tidlig hvordan gutter og jenter skal oppføre seg. F.eks: lillebroren min på åtte år sin yndlingsfarge var rosa før, men plutselig hadde han byttet til blå. Da jeg spurte hvorfor det ikke var rosa lenger, svarte han at det var fordi de andre guttene hadde sagt at det var ''jentefarge''.

Linn

09.06.2012 kl.18:37

kjempebra <3 får høre at jeg har ''guttete'' stil fordi jeg går med joggesko og hettejakke til kjole :P

youknowwho<3

10.06.2012 kl.14:08

Synes det er et kjempebra innlegg !

Thumbs up & hats off for deg Anna!

Barbarella

11.06.2012 kl.11:19

Jeg er så enig i mye av det du sier, jeg har også opplevd å være glad i mer maskuline aktiviteter, leke med pil og bue osv. Det verste for meg var å Ikke få lov til å være med å spille fotball fordi jeg ikke hadde pupper i sjette klasse. ( bare jenter m pupper fikk være med!) Og moren min lot ikke guttevennene mine komme inn i huset. Hun syntes gutter var for skitne og bråkete.

Men jeg liker at vi er to kjønn, og jeg synes det er helt feil å bruke ord som 'hen' som de svenske feministene har myntet. Jeg synes heller vi må jobbe for at kjønnsroller må få bli romsligere. Og da må vi begynne med egne barn. La dem rolleleke det annet kjønn. Hvorfor er det ok at fireåringen leker hund i dagevis, men pappa blir irritert hvis han leker jente?

Et miljø hvor du virkelig får være den rollen du ønsker er LAIV-miljøet. Anbefales!

@poops: enig i at kommentaren fra lærdegnorsk var litt røft formulert, men det må også være lov å elske språk og ønske å forsvare rett bruk av det. Det er ingen grunn til å finne opp ordet uperfekt når vi har ordet imperfekt.

Barbarella

11.06.2012 kl.11:21

Glemte å si; stå på og lykke til. Du kan gjerne låne mitt valgspråk, jeg har lånt det av Dante: Gå din egen vei og la folk snakke.

Mystery

14.06.2012 kl.23:39

Hei, der! Leste akkurat innlegget ditt på Si;D, og slik havnet jeg her^^ Ville bare si at det var flott skrevet!

Stå på! ;)

Karine

16.06.2012 kl.11:45

Utrolig bra skrevet, Anna!!

Marie

21.11.2012 kl.17:10

Dette var godt skrevet om en viktig sak! Stå på! :)

Liv

09.05.2013 kl.20:04

Det stikker dyp i folk det her med kjønn. Det stikker dypt i meg.

Små barn kaller ofte alle for han i toårsalderen. De voksne rundt retter instinktivt på barna når det er en jente de snakker om, hun, understreker de. Tidlig imprentes vi med at kjønn er en viktig forskjell.

Jeg ble fulstendig sjokkert da jeg, fem år gammel forstod at noen trodde jeg var gutt fordi jeg hadde kort hår. Så sparte jeg hår og var usikker på om jeg måtte bevise at jeg var jente for å fortjene tittelen.

Takk for fint innlegg. Jeg kan tenke lenge på hva kjønn er og burde være. Ja til et kjønnsrikt samfunn!

Christine

24.09.2014 kl.11:15

Jeg synes det du har skrevet er utrolig sterkt. Jeg personlig mener at kvinner skal være kvinner, menn skal være menn. Det betyr ikke at jeg skal mobbe eller være respektløs ovenfor andres valg eller meninger. Jeg kjenner ei jente som tok kjønnsoperasjon som nå er gutt. Han er utrolig koselig og utrolig kul.

Jeg synes folk skal få lov til å være seg selv, så om du vil være mer gutt fordi du ikke føler du passer for å være ei jente så skal du få lov til det. Andre mennesker har ingen rettigheter til å mobbe deg eller rakke ned på deg av den grunn. Jeg synes det er utrolig respektløst av de vennene du hadde i barnehagen og slemt at de tok avstand fra deg når dere begynte på barneskolen. Jeg synes du er utrolig tøff som turte å være deg selv, man skal ikke være andre enn seg selv bare fordi andre vil at du skal være noe annet. Andre enn deg selv har null rett til å si at du skal være sånn eller sånn, det er kun du som bestemmer hvem du skal være og hvem valg du vil ta her i verden. Jeg synes du er tøff som kommer frem det her. Du er sterk, hold på ditt eget valg og lev livet ditt som du vil.

Skriv en ny kommentar

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits