Æh la mæ ta dæ me te byen min, by byen min

Jeg går på samisk. Det ligger på Kampen skole. For å få meg dit må jeg derfor ta t-banen til Tøyen og gå derfra til Kampen hver onsdag. Den turen er like fascinerende hver eneste gang.

Tøyen er nemlig ikke Oslo. Ikke for meg. Å dra til Tøyen er for meg som om jeg skulle tatt flyet i 20 timer, det er en helt annen kultur, en helt annen verden.

Menneskene går saktere, køene går saktere, alt - absolutt ALT - er grått eller brunt eller begge deler.

Denne brødskiven kjøpte jeg i butikken. Ikke bolle, baguette eller panini. Svett brødskive med myk salat og gamle egg.

I tillegg til en neglesalong som tatt ut av Little Italy på syttitallet og et bibliotek med alle verdens ord for bibliotek skrevet på utsiden, finner vi for eksempel en latterlig høy bom

Nærbilde:

I tillegg til disse raritetene er det også en restaurant som tatt ut av Sovjetunionen på åttitallet!

MEN det rareste er at om man bare går hundre meter bortover veien, så kommer man til Kampen!

Kampen er noe en fem-åring som har fått beskjed av læreren om å bruke like mye av hver fargeblyant i pennalet sitt, kunne ha lagd.



Rosa til og med!

Og denne femåringen hadde av en eller annen grunn to gule blyanter

Og barnet bruker den siste gule blyanten helt til det nesten ikke er noe mer igjen

Og du ser tilbake på Tøyen sentrum og undrer deg over hva slags unge som kan ha stått bak det der.

3 kommentarer

Johanne

25.01.2012 kl.20:54

hahaha! fantastisk anna.

Frøken Strøken

26.01.2012 kl.14:24

Haha, veldig morsomt å lese beskrivelsen av Tøyen. Dette er mitt nærområde, så jeg er så vant til det at jeg har blitt helt blind for hvor rart det egentlig er her. Særlig at den restauranten er litt østblokkaktig, det har jeg faktisk aldri tenkt på :D

Poops

27.01.2012 kl.23:01

KØDDER DU MED MEG? KAMPEN JÆVLA SKOLE? JEG VET AKKURAT HVILKET JÆVLA ROM DEN UNDERVISINGEN ER (eller pleide å være) I.

Det bør vel ikke komme som en overraskelse for meg, men jeg har mye følelser (og brorparten svært negative) knyttet til denne skolen.

Jeg har tatt på alt du går forbi. Jeg ser bilder av gamle venners hus. Jeg har snowracet ned bakkene. Jeg har sneket meg rundt i lufteanlegget på skolen og jeg kan gå de vanlige gangene i blinde. Jeg kan alle gjemmestedene fordi jeg har brukt dem alle mens lærerne lette etter meg. Jeg husker teksturene på stedet jeg gråt mest.

Jeg har fortsatt mareritt om å falle fra toppen i midtbygget.

(Jeg bodde lenge midt mellom Tøyen og Kampen, i "Narkisstredet"*. En gang fant jeg elleve brukte sprøyter i steintrappa like ved der jeg bodde.)

Vil du tro det, jeg har så mye bedre minner fra Tøyen enn fra hundre meter bort i gata på Kampen. Et strøk som antakelig er veldig pent å se på for andre ser for meg langt mer ut som gamle Sovjet enn Tøyen gjør.

*Navnet fant jeg på akkurat nå.

Skriv en ny kommentar

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits