Superærlig

Om jeg får til dette, blir det noe av det ærligste jeg har uttrykt på flere år. 

Det er nemlig noe som plager meg. Noe som sikkert ikke passer på en blogg, men jeg vil gjerne ha respons. Det er ikke helt samtaleemne rundt kantinebordet heller, så jeg prøver her. På internett. Hvor dere kan være så anonyme dere bare vil, selv om jeg ikke er det lenger. 

Jeg vet ikke hvem jeg er. Ja, jeg vet jeg er tenåring, og jeg vet det er normalt, men jeg hater det. Virkelig.

Før sto jeg opp om morgenen og visste hvem jeg var, hva jeg ville og hvor jeg skulle. Jeg brant for miljøvern, jeg var flink på skolen fordi det var viktig for meg, og jeg elsket vennene mine veldig høyt.

En dag i niende klasse virket det som at over natta bare mistet jeg alt. Jeg ville ikke gå på skolen mer, miljøvern kunne egentlig ikke brydd meg mindre og vennene mine var så som så. Og etter det kom frustrasjonen. Frustrasjonen over å ikke være like god på skolen, selv om jeg visste at jeg ikke prøvde. Frustrasjonen over å miste lidenskap for en viktig sak, helt uten videre. Helt uten å helle energien min over i en annen hobby. Miste de gamle vennene mine helt uten å få nye. Miste identiteten min. Hvem jeg var.

For hvem er vi? Er vi de samme som da vi ble født når vi dør? Skal jeg gjøre ditt eller datt?

Jeg finner ikke ut av det. Jeg er lat, jeg bryr meg ikke om skolen, jeg skulker og jeg gjør ingenting annet enn å være med kjæresten min. Jeg er klar over at om jeg bare hadde skjerpet meg, så hadde jeg kanskje funnet ut av det.

Men hva er det jeg skal finne ut av? Er det meningen at jeg skal skjønne hvem jeg er og hvor jeg mistet meg hen, over natta?  



Jeg skjønner jo at det ikke er mulig, men jeg blir så frustrert. Snittet mitt i åttende klasse var 5,1. På det laveste gikk jeg ned til 4,4, og alikevel fikk jeg seksere på begge eksamener i tiende klasse. Jeg vet jeg er smart, jeg vet at jeg kan. Alikevel bare klarer jeg ikke, orker ikke, gidder ikke, vil ikke. Jeg hater meg selv for det. Jeg skulle ønske jeg var mer med vennene mine og at de snakket mer med meg, men jeg snakker jo ikke med dem og jeg prøver jo ikke å lage avtaler. Hva er det liksom jeg kan forvente? Når jeg ikke setter pris på vennene mine er det ikke rart de forsvinner.

Som jeg allerede har sagt, jeg vet at de fleste går gjennom dette, men jeg er lei av å være alene med tankene mine. Lei av å føle at jeg ikke er flink nok, ikke prøver hardt nok, men fortsatt så greier jeg ikke bry meg.  Dette innlegget er bare surr, men om noen leser dette, kan dere fortelle meg hva dere tenker? Kan dere gi meg noen trøstende ord?

For jeg skjønner så lite, og jeg skulle ønske jeg var samme person som jeg var i åttende klasse - ambisiøs, flink og lidenskapelig opptatt av noe. Men jeg klarer det ikke. Og det hadde hjulpet så sykt mye å høre at jeg ikke er den eneste som ikke helt har en identitet lenger. 

Elise

16 kommentarer

*

18.12.2011 kl.01:08

Tankene og meningene dine er jo de tingene som gjør deg til den du er! I dette innlegget har du jo skrevet din mening, og det virker for meg som om du har klare mål om hvordan du vil at livet ditt skal være. Alle har perioder hvor de føler at de ikke lykkes, og er litt usikre på hvem de er. Jeg tror nok ikke du er så lost som du selv tror ;) Stå på!

uperfektejenter

18.12.2011 kl.01:19

*: Takk :) Det hjalp å høre.

Maria

18.12.2011 kl.02:07

om gee

sjæl

Hedda

18.12.2011 kl.15:19

Shit,der beskrev du hva jeg føler og har følt en stund,uten helt å skjønne hvordan jeg kan forklare det til meg selv ... Det traff meg veldig,takk! Jeg har dager som er værre enn andre,og i dag er en dag jeg ikke klarer å bry meg. Likevel gjør jeg hva jeg hadde planlagt,og starter på lekser,for jeg vet så godt at jeg vil angre snart,når jeg bryr meg mer om jeg ikke gjør det! Så da bryr jeg meg jo litt ... Det gjør kanskje du og siden du skrev det! Men hvem du er ogsånn .. Det må vi nok leve med at vi ikke vet helt enda! Men åå,det er sykt dritt

uperfektejenter

18.12.2011 kl.15:20

Hedda: Takk for fin kommentar! Som du også sier, det er veldig godt å vite at man ikke er alene. Jeg er glad du skrev dette til meg, for det gjør verden litt mindre skummel og mer kjent :)

- Ella Petronella -

18.12.2011 kl.19:27

bildet var skikkelig fint eliseee. jeg vet ikke hva jeg skal skrive. du er min venn uansett og jeg er veldig glad i deg. er ganske sliten og gidder ikke ting selv. jeg har null motivasjon når det gjelder skole. har aldri vært spesielt smart og føler ikke at jeg kan, uansett hvor hardt jeg prøver. i det siste har det gått litt bedre. du er en god person.

uperfektejenter

18.12.2011 kl.20:13

Ella Petronella: Takk Ella <3 Jeg syns du er en fin person, men noen ganger har man vel litt vanskelig for å tro det selv. Det har hvertfall jeg! Det har hvertfall hjulpet å skrive dette og se at jeg ikke er den eneste ungdommen som er litt lei! :)

anonymous

18.12.2011 kl.23:46

jeg har det veldig likt, bare at jeg sitter med 3.3 i snitt, ingen venner, håpløst familieforhold og en følelse av å være dum. det eneste jeg har igjen er politisk arbeid...

uperfektejenter

19.12.2011 kl.00:32

anonymous: :( så dumt å høre. men jeg tror det ordner seg :) spesielt det med familie, det kan ta tid og være vondt, men til slutt blir det bra. :)

Nini

22.12.2011 kl.19:17

Kjenner meg mye igjen i dette her. Jeg sitter til tider og tenker "Hvorfor i all verden er jeg her?" og "Er jeg egentlig verdt så mye for noen?". Jeg skammer meg over at jeg tenker slik noen ganger siden jeg vet at jeg har venner som er glad i meg, men noen ganger er det som sagt litt vanskelig å forestille seg det slik.

Dette innlegget hjalp meg mye. Det var så deilig å finne ut at jeg ikke er den enste som har det slik til tider.

Takk Elise :) Klem fra Nini <3

uperfektejenter

22.12.2011 kl.19:58

Nini: Det hjelper meg tilbake å høre at jeg heller ikke er alene. :) <3

Kristinpo

21.01.2012 kl.22:30

Dette innlegget beskriver nøyaktig hvordan jeg har følt meg i ett år (siden jeg kom hjem fra New Zealand). Jeg følte at jeg var på helt feil sted, at tiden min her ikke betydde noe, og fremfor alt: at jeg mistet lidenskapen min. Dagene virket fullstendig verdiløse siden det ikke skjedde noe uvanlig. Ingen eventyr. Jeg kjente at jeg fikk mer og mer panikk, jeg er 16 og følte det som om jeg var 80, som om livet mitt hadde rast forbi fullstendig uten innhold. Alt i alt følte jeg meg mentalt helt jævlig, til og med håret mitt mistet krøllene! Det var som å trekke seg inn i et skall, der det ikke var plass til noe annet enn meg og problemene mine...

Men faktisk denne uka (!) skjønte jeg noe viktig. Jeg var SÅ opptatt av at dersom dagen ikke var fullstendig enestående, var den ikke verdt noe i det hele tatt. Feil. Jeg trodde jeg var avhengig av store begivenheter for å føle noe som i det hele tatt liknet på lykke, men der tok jeg også feil.

Denne uka trodde jeg (og diverse familiemedlemmer) at jeg kom til å miste håret, for det hadde falt av i enorme tjafser i over en uke.. No shit, vi trodde jeg kom til å bli skallet som sekstenåring. Jeg var hjemme fra skolen i flere dager og gjorde ingenting annet enn å ligge i fosterstilling på gulvet og gråte hysterisk. Ingenting kunne muntre meg opp, ikke en gang å ri den herlige fôrhesten min (that's a first!). Men for et par dager siden fant vi heldigvis ut at hårtapet skyltes noe annet, som var helt ufarlig, og det kom til å gå over. Det var da jeg skjønte at lykke ikke er like flyktig som jeg trodde. Den opptrer ikke bare i enkelte øyeblikk, men det er faktisk mulig å føle den i underbevisstheten hele tiden. Bare visstheten om at jeg ikke kom til å bli skallet gjorde plutselig hele livet mitt 100 ganger bedre. Elise, du skriver at du har mistet lidenskapen. Wrong. Du har bare flyttet den. Til Marcus. Til andre ting, ting jeg ikke vet hva er.

Du tror ikke at du prøver hardt nok, men sannheten er at av og til trenger man ikke å prøve en gang! Drømmer går i oppfyllelse hele tiden, man må bare gjenkjenne øyeblikket når det er der. Er det noen som ikke trenger å bekymre seg, så er det deg! Det er helt ok at du ikke interesserer deg for skolen mer - og dette kommer fra meg altså - men hvis det virkelig plager deg, så gjør dette: sitt en hel time og følg nøye med. Lærte du noe? hvis svaret er nei: greit, da trenger du ikke å bry deg. Men hvis svaret er ja, så trenger du bare å gjøre det samme en gang til. Og en gang til. Til slutt vil du merke at du faktisk ER interessert, selv om det kanskje ikke er den samme følelsen du hadde før. Ting er alltid i forandring, og den eneste måten å holde føle på, er å se FREMOVER.

Hilsen en som nettopp fant ut at livet er verdt å leve likevel<3

uperfektejenter

22.01.2012 kl.00:04

Kristinpo: Wow. Shit. Kristin. Dette. Wow. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Dette bare var for gode råd. Jeg skjønner nesten ikke hvor du får det fra en gang, men det var sykt bra! Tusen takk. <3

Just me :)

15.01.2013 kl.19:49

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, jeg tror jeg vet sånn ca. hvem jeg er, men hvordan kan jeg vite at det er meg og ikke hvem jeg er med som gjør meg til den er? Dessuten har jeg helt forferdelig familieforhold, pappa er uvener med søsknene hans og har vært det så lenge jeg vet. Skal snart ha konfirmasjon, hvem skal jeg be??? Sikkert ingen som leser dette uansett, men det er deilig å skrive ned det man føler.

uperfektejenter

15.01.2013 kl.21:23

Just me: Vi leser det! Og jeg skulle ønske ting var bedre for deg, vet hvordan det er å ha vanskelige familieforhold. Pappa kuttet kontakt med farmor (av helt forståelige grunner), men jeg likte henne kjempegodt og mistet henne ut av livet mitt. Jeg var syv, åtte år? Så jeg hadde liten sjanse til å holde kontakten, men jeg savner henne. Håper alt ordner seg <3

therese

05.02.2013 kl.10:32

Jeg synes bloggen deres er kjæmpe inspirerende å interesang å lese ! Dette inlegge var ditt bra, stå på ! :D

Skriv en ny kommentar

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits